Europas EØS-debatt

Fra indre marked til valutaunion til føderalstat var EU-logikken. Hva om alt sprekker?


Plutselig er vi midt i en EØS-debatt som både er mer intens og mer grunnleggende enn noen gang etter at Stortinget godkjente EØS-avtalen i oktober 1992. En strøm av nye rettsakter truer med å rasere norske standarder i arbeidslivet. Samtidig tolkes EU-traktaten og andre EU-regler strammere enn før og rammer stadig flere norske interesser.

Ideen bak EUs indre marked, og dermed bak EØS, er at konkurransen på et så stort marked skal gjøre all produksjon mer effektiv ved å tvinge næringslivet til omstilling.

På felt etter felt tvinges hardere konkurranse inn i det norske samfunnet. Økt konkurranse betyr raskere omstilling, mer nedbemanning, flere nedleggelser, mer pendling, mer uføretrygding og mer førtidspensjonering. Økt konkurranse betyr flere mennesker i utrygge jobber.

Slik er det i alle land som omfattes av det indre markedet. Det vi her i Norge kaller EØS-debatt, er i EU-land en debatt om markedsliberalismen på det indre markedet. Og det største demokratiproblemet både ved EØS og ved det indre markedet er at denne markedsliberalismen er spikra fast i en EU-traktat som bare kan endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det.

Ikke på noe punkt øker EØS-avtalen norsk handlefrihet til å gripe inn mot uheldige virkninger av markedskonkurransen. Dette er den grunnleggende svakheten ved EØS-avtalen.

For EU-land er dette den grunnleggende svakheten ved det indre markedet. Ikke i noe land er mangel på fri flyt av varer, tjenester og kapital noe viktig samfunnsproblem. EU retter derfor systematisk oppmerksomheten i feil retning. Gjennom EØS-avtalen tvinges norske myndigheter til det samme.


EUs ”Maastricht-logikk” fra 1991 bak målet om en politisk og økonomisk union var enkel nok:

1. Et indre marked for et trettitall land med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft og streng insistering på at alle deler av næringslivet i alle land skal konkurrere på likestilt grunnlag, kan ikke leve med stadig skiftende kursforhold mellom nasjonale valutaer. Alle land som blir hengende etter i produktivitet og reallønn, vil fristes til å devaluere for å gjenopprette balansen til mer vellykte land. Derfor trengs det en valutaunion med én felles valuta for å hindre at nasjonale valutaer brukes til å bøte på sviktende nasjonal konkurranseevne. Det er konkurransen som skal tvinge fram bedre konkurranseevne – overalt.

2. En valutaunion risikerer å forsterke ulikhetene mellom land i økonomisk oppgang og land i nedgang. Derfor trengs det en økonomisk union som kan samordne statsbudsjettene og som har et tilstrekkelig stort føderalt budsjett til at det kan brukes til å motvirke de ulikhetene som truer den indre balansen i unionen.

3. En valutaunion med store handels- og ressurspolitiske interesser over hele kloden kan ikke i lengden leve med at enkeltland – hvis de er store og sterke nok – fremmer sine egne særinteresser med en egen utenriks- og sikkerhetspolitikk. Over tid vil behovet for en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk presse seg fram. Det vil føre fram til en stadig tettere ”politisk union” - slik den ble definert i Maastricht-traktaten med felles forsvarspolitikk og felles hærstyrker.

Denne utviklingstvangen mot ”en stadig tettere union” slik målet ble formulert alt i Roma-traktaten fra 1957, er ikke urokkelig. Finanskrisa høsten 2008 og den gjeldskrisa som nå lammer stadig flere euroland – og som kan komme til å sprenge det eurosamarbeidet vi har sett til nå – peker rett inn mot grunnleggende svakheter i hele Maastricht-byggverket.

Det viser seg for eksempel at verken konkurransen på det indre markedet eller valutasamarbeidet har ført til den ”konvergens” som EU-litteraturen har postulert. Konkurransen på det indre markedet har ikke ført EU-land nærmere hverandre økonomisk sett – og valutaunionen har ikke ført til at euroland likner hverandre mer enn før i utviklingen av produktivitet, priser, lønninger og næringsstruktur.

Den aktuelle krisa illustrerer at det indre markedet ikke er sluttpunktet på en historisk nødvendig utvikling. Mislykkes valutaunionen, vil det indre markedet utsettes for påkjenninger som kan sette spørsmålstegn med hele markedsliberaliseringen.

Hvis pengeunionen bryter sammen, vil spenningene omkring det indre markedet øke. Jo flere land fellesmarkedet omfatter, og jo mer ulike de er økonomisk, jo mer vil spenningene øke. Stadig flere medlemsland vil se seg om etter nasjonale tiltak for å mestre de spenningene som oppstår.

I denne situasjonen vil hensynet til friest mulig vareflyt ikke ha samme urokkelige karakter. Krav om å kunne sette nasjonale helse- og miljøstandarder på tvers av vareflyten vil for eksempel lettere få gjennomslag. Da vil ethvert foregangsland bli viktig. På dagens indre marked er det bare EØS-land som Norge og Island som i kraft av reservasjonsretten kan være foregangsland.

Men nettopp ved å være foregangsland ut fra helse- og miljøhensyn, kan vi sette hele det indre markedet under press. Slik kan vi bidra til å omforme dagens indre marked til et marked som ikke lengre har friest mulig vareflyt som uomstridt overordnet prinsipp. Det er sannelig en utfordring med perspektiv for et land "som har satt seg selv utenfor enhver innflytelse" på Europas utvikling.

Derfor er den norske debatten om EØS-avtalens framtid ikke en historisk parentes. Den kan bli et bidrag til den bredere diskusjonen om det indre markedet i hele Vest-Europa.

Men Norge blir en passiv "EU-tilhenger" nettopp fordi vetoretten ikke brukes. Til nå har ja-sida forholdt seg til EØS-avtalen som om den er dømt til å være nøyaktig den husmannsavtalen som nei-sida argumenterte mot under EØS-debatten i 1992. Det er opp til EØS-partiene å vise at nei-sida overdrev.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 22. januar 2011)