Fritt
sjukehusvalg i hele Europa låser oss til Høyres helsepolitikk så lenge vi er
med i EØS
Det
blir kamp om hvordan EUs «pasientrettighetsdirektiv» skal tas inn i norsk lov.
Direktivet gir norske pasienter rett til å få betalt utgifter til
helsebehandling i alle land i EU-/EØS-området.
Direktivet gir regjeringer rett til å kreve at helsebehandling i
utlandet skal godkjennes av helsemyndighetene på forhånd. Da den rødgrønne
regjeringen – og stortingsflertallet - godkjente direktivet i juni 2013, var
det med en sterk markering av at en slik rett til forhåndsgodkjenning gjorde
det forsvarlig å godta direktivet.
Nå har Høyre-Frp-regjeringen lagt fram et forslag
om at Norge ikke skal ta i bruk retten til å kreve en slik forhåndsgodkjenning.
Dermed åpnes det for at norske borgere kan velge sjukehus helt fritt over hele
EU-/EØS-området.
Det første forslaget til «helsedirektiv», som det
ble kalt den gangen, ble lagt fram så tidlig som i september 2006. Mange regjeringer har
stått steilt på at utgiftene ved sjukehusbehandling utenlands bare kunne kreves
dekket hvis behandlingen var blitt forhåndsgodkjent av nasjonale
helsemyndigheter. Det ble argumentert med at det var nødvendig for å bevare
budsjettbalansen i helsevesenet, for å sikre kvaliteten på helsetjenestene og
for å oppnå et mest mulig likeverdig helsetilbud til alle borgere.
Dragkampen
mellom EU-regjeringene om utformingen av helsedirektivet varte i fem år, og
endte nettopp med at hvert land kan kreve at det bare skal betales for
behandling i utlandet hvis pasienten har fått forhåndsgodkjenning til en slik
behandling.
Sjøl med et slikt forbehold er det
mange betenkelige sider ved dette pasientrettighetsdirektivet.
Et opplegg for å refundere utgiftene
ved helsebehandling i andre land vil f.eks. fungere enklest hvis de nasjonale
systemene er 100 prosent stykkprisfinansiert. Får grensekryssende
helsetjenester et vesentlig større omfang enn i dag, og det er meningen med direktivet,
kan det bli et press for å innføre stykkprisfinansiering i land der denne
finansieringsmåten ikke brukes - eller til å øke omfanget av
stykkprisfinansiering i land (som Norge) der delvis stykkprisfinansiering er
innført.
Direktivet
kan dessuten føre til økt press på lønns- og arbeidsforhold for helsearbeidere.
Kommersielle helseselskap kan f.eks. satse på å hente arbeidskraft til Norge
fra land med lavere lønnsnivå. Erfaringene fra andre bransjer viser at med
dagens EU-regler og domsavgjørelser er det vanskelig å hevde norske standarder
i en slik situasjon.
I
tillegg kan private helsekonsern etablere seg i fattige land med helsetilbud
som først og fremst retter seg mot pasienter fra rikere land. I begge disse
situasjonene vil ressurser og helsepersonell trekkes vekk fra det offentlige
helsevesenet i fattige EU-land.
I
sin høringsuttalelse sier LO at Norge må «benytte seg av muligheten til
å kreve forhåndsgodkjenning av sykehusbehandlinger i andre EØS-land». Forslaget
til regjeringen «vil endre det norske helsevesenet i retning av mer
konkurranseutsetting, mer privatisering, mer oppsplitting, dårligere styring og
økt adgang for de mest ressurssterke pasientene til å "snike i køen".
Fagforbundet advarer mot at
staten må betale for behandling «uansett om den leveres av offentlige eller
private sykehus.» Dette vil likestille offentlige og private sjukehus på en
måte som det til nå ikke har vært flertall for på Stortinget. Høringsuttalelsen
viser til at det er de offentlige sykehusene som har ansvar for utdanning,
forskning og akuttberedskap. Et slikt frislipp av helsebehandling som
regjeringen går inn for, vil tappe det offentlige helsevesenet «for fagfolk,
spisskompetanse, kvalitet og ressurser».
Pasientorganisasjonene ser jamt over
direktivet som en fordel for norske pasienter. De fleste av dem ser det også som
en fordel at kravet om forhåndsgodkjenning er tatt vekk. Det gjelder bl.a.
Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Foreningen for kroniske smertepasienter,
Kreftforeningen, Norsk revmatikerforbund og TMD-foreningen for personer med
skader, dysfunksjon og smerter i hode, kjeve og nakke.,
En
friere flyt av pasienter på tvers av alle grenser og mellom alle slags sjukehus
kan likevel føre til mange skremmende problemer. Effektiv antibiotika-medisin har gjort det
mulig å leve både lenger og friskere enn folk gjorde før. Den tida kan være
forbi. Multiresistente sjukehusbakterier (MRSA) er blitt en stadig større
trussel.
Verdens
helseorganisasjon,
WHO, har advart så kraftig som det går an i en stor rapport som ble lagt fram i
april 2014. Hovedbudskapet var at resistens mot antibiotika nå spres i alle
deler av verden og kan ramme hvem som helst i hvilket som helst land: «Problemet
er så alvorlig at det truer alt som er oppnådd med moderne medisin».
Folkehelseinstituttet fastslår i
sin høringsuttalelse at det er «en betydelig forskjell i forekomst av
antibiotikaresistente bakterier i Norden sammenlignet med øvrige europeiske
land. Rundt énprosent av gule stafylokokker i Norden er resistente for meticillin,
mens andelen i land utenfor Norden og Nederland er 20 til 50 prosent. Risiko for å bli smittet med resistente
bakterier er dermed høyere ved opphold i sykehus i land utenfor Norden og
Nederland, enn ved sykehusopphold i Norge.»
Helsedirektoratet fastslår i sin høringsuttalelse at «resistensforekomsten
i Europa utenfor Skandinavia er langt høyere enn i Norge, og en økt eksponering
for andre lands helsesystemer vil medføre en betydelig forhøyet risiko for
økning i resistensforekomsten i Norge. Dette er et aspekt som ikke er
nevneverdig berørt i høringsnotatet (til regjeringen), men som like fullt bør
nevnes som en potensiell utfordring knyttet til økt pasientmobilitet på tvers
av landegrensene, særlig innenfor sykehussektoren.»
Disse problemene var knapt framme i
debatten, verken da EU vedtok pasientrettighetsdirektivet i 2011 eller da
Stortinget vedtok å ta det inn i norsk lov i 2013.