Foran valget i april har protestpartiene til venstre 42 prosent på meningsmåling
Hellas er for lengst pressa ut i økonomisk, sosialt og politisk kaos av ytre makter som Merkel, Sarkozy og IMF. Det et demper ikke gemyttene. 45 bygninger ble satt i brann mens nasjonalforsamlingen diskuterte og godkjente de voldsomme innstramningene som EU krever for å låne Hellas enda 130 milliarder euro.
Alexis Tsipras, den 37 år gamle lederen for SVs søsterparti Syriza, krevde nylig at hele krisepakka fra EU og IMF avvises og at Hellas går ut av EUs valutaunion for å erstatte euro med drakmer.
Skjer det, vil et valutasjokk ramme hardt. Halveres drakmene i forhold til euro, dobles all utenlandsgjeld. Synker drakmene til en fjerdedel, firedobles utenlandsgjelda, den gjelda som alt i dag er så stor at den ikke lar seg betjene.
Men den gode sida ved en billig drakme er at alt gresk næringsliv blir mer konkurransedyktig. For å si det enkelt: halveres drakmen i forhold til dagens euro, blir greske bedrifter ”dobbelt” så konkurransedyktige som i dag både utenlands og innenlands. Det kan få i gang den veksten som må til for at gjeld skal betales tilbake.
Men hva slår mest ut, valutasjokket eller bedre konkurranseevne? En overgang til drakmer blir økonomisk balansegang på slakk line – uten sikkerhetsnett.
Aviser og andre medier nord i Europa flommer over av indignasjon over en nasjon som ikke jobber, har lengre ferier og lavere pensjonsalder enn oss andre, og som lever samme glade dager hele året som turister nordfra gjør i noen ferieuker i Egeerhavet.
Så er virkeligheten helt annerledes. Men den blir det verken overskrifter, ingresser eller bildetekster av.
- Grekerne jobber flere timer i året enn noen andre i EU, mange flere enn i de fleste land.
- Den greske befolkningen har heller ikke velta seg i velferdsgoder de ikke har hatt råd til. Andelen av statsbudsjettet som brukes på helsevesen og andre sosiale ytelser har vært klart lavere enn ellers i EU. Det er militærutgiftene – og frykten for Tyrkia – som har drevet statsutgiftene i været.
- Mange snyter på skatten, særlig blant dem som burde betalt mest til statskassa. Til tross for det er de faktiske skatteinntektene over en tredel av nasjonalproduktet og nær oppunder gjennomsnittet i EU.
- Offentlig ansatte sies nå opp i titusenvis – som om de lett kan unnværes fra de jobbene i skoler og sjukehus mange av dem har hatt. Men andelen offentlig ansatte var før krisa på nivå med gjennomsnittet i EU, på rundt en femtedel av arbeidsstyrken
Men mangler og svakheter er også kroniske. Korrupsjonen har vært uutryddelig og en del av dagliglivet, kanskje særlig innen helsevesenet der det er tryggest å ha med seg en ”grå konvolutt” for å få de tjenestene som en gjerne vil ha.
Svakt utbygde, ja ikke-eksisterende, datasystemer lammer effektiviteten både i offentlige etater og i private byråkratier. Både trygderegistre eller eiendomsregistre føres med håndskrift, forteller Financial Times sist onsdag.
Den greske økonomien sank med 7 prosent i løpet av 2011. Dermed var sjetteparten av all gresk næringsvirksomhet vekk i forhold til nivået i 2007. Men det stopper ikke der. Verdensbanken melder at med den innstramningspolitikken som nå kreves, kan gresk økonomi havne 25-30 prosent lavere enn før krisa – før det eventuelt snur. Hvis det snur.
Dette er historisk dramatiske tall. Argentinsk økonomi datt 20 prosent da krisa der slo til i 2001. I USA falt brutto nasjonalprodukt med 29 prosent da mellomkrigskrisa var på sitt verste, og i Russland datt produksjonen med 44 prosent da markedsøkonomien erstatta kommandoøkonomien etter 1990.
I den aktuelle krisa har folk i Latvia opplevd at 24 prosent av det økonomiske livet forsvant etter 2008. Men der har allerede ti prosent av befolkningen dratt vestover for å finne seg arbeid. Det betyr antakelig 20-25 prosent av dem mellom 20 og 40 år.
Så mange grekere har ikke begitt seg på flukt fra arbeidsløshet – ennå. Men arbeidsløsheten er allerede over 20 prosent. Den er dømt til å stige enda mer når offentlig ansatte fortsatt skal sies opp, og når folk flest har mindre penger til kjøp av varer og tjenester fordi det kuttes så hardt i lønninger og pensjoner.
Det siste kravet fra EU er at minstelønna må kuttes med 22 prosent – for at statens gjeld ikke skal fortsette å stige. Det har aldri vært mye å kjøpe for ei gresk minstelønn. Det skal bli mindre.
I april skal grekerne til urnene for å velge ny nasjonalforsamling. De tre partiene til venstre for Papandreous sosialdemokratiske PASOK fikk 42 prosent på en fersk meningsmåling, melder Financial Times. I normale tider samler de sjelden mer enn 12-14 prosent. Det store, stolte regjeringsmaskineriet PASOK har i det siste ligget under 10 prosent.
De tre venstrepartiene har aldri klart å samarbeide. Det tradisjonelt største av dem, kommunistpartiet KKE, er det siste Moskva-tro partiet i Vest-Europa, tro mot det Sovjet som for lengst er på historiens skraphaug.
De tre partiene står skulder ved skulder med protestbevegelsen på gater og torg, men presenterer fortsatt ikke noe felles opplegg for å få Hellas ut av krisa.
Regjeringen har heller ikke lagt fram noen konkret plan for hvordan næringslivet skal komme på fote igjen. Ingen ytre makter, verken EU eller IMF, har forlangt at greske myndigheter må forplikte seg like tungt på en vekstplan for gresk økonomi som for kuttplanen for offentlige utgifter.
Turisme og skipsfart utgjør tredel av den greske økonomien. Få næringer er mer unndratt offentlig styring enn feriereiser og globale skipsfrakter. Der slår internasjonale konjunkturer inn med en tyngde og til tider ingen regjering kan gjøre særlig mye med.
Den 82 år gamle presidenten, Papoulias, melder at han i solidaritet med sine medborgere avstår fra lønna på 300.000 euro. Det monner nok for lite.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. februar 2012)
søndag 26. februar 2012
Klassekampen 11. februar 2012
EU-kommisjonen gir blaffen i det norske trepartssamarbeidet om sikkerhet på sokkelen
Vi er ikke forvent med at alt som fins av berørte myndigheter, arbeidstakere og arbeidsgivere står med enig front mot en ny EU-lov. Men nettopp det har skjedd overfor et forslag fra EU-kommisjonen til regelverk for olje- og gassvirksomhet til havs.
Det er oljekatastrofen i Mexico-bukta som har gitt støtet til lovforslaget. Det dreier seg om en forordning som skal ordrett inn i nasjonale lovverk og som skal dekke alle havområdene til EU, det vil si både Middelhavet, Svartehavet, Østersjøen og Nordsjøen.
Siden EU forutsetter at forordningen skal inn i EØS-avtalen, vil den i så fall også gjelde på norsk sokkel helt opp til det som måtte komme av olje- og gassutvinning langt nord i Barentshavet
Med full støtte fra oljemyndighetene våre har LO sammen med alle fagforbund på sokkelen gått sammen med alle instanser innen oljebransjen om å protestere mot forordningen.
I et felles posisjonsdokument fra bransjen og fagforbunda datert 30. januar uttrykkes det ”bekymring for at forslaget i virkeligheten vil undergrave det velfungerende norske sikkerhetssystemet”.
Fra fagbevegelsen er underskriverne LO-forbunda Industri Energi og Fellesforbundet sammen med Safe, DSO (Sjøoffisersforbundet og Maskinistforbundet) og Lederne. Underskriver gjør også Norsk Industri, Oljeindustriens landsforening, Byggenæringens Landsforbund og Norges Rederiforbund.
Posisjonsdokumentet hevder at forslaget til forordning ikke tar hensyn til de mangesidige og teknisk kompliserte utfordringene som offshorebransjen står overfor.
Forslaget etablerer et detaljert regelverk som skal være det samme overalt til tross for at forholdene omkring offshorevirksomhet er svært forskjellig i havområder som spenner fra Svartehavet til Nordsjøen med hensyn til havdybder, geologiske forhold, temperatur og værforhold. Oljebrønnene langs norskekysten kan ikke møtes med nøyaktig samme sikkerhetsopplegg som oljebrønnene i Middelhavet og i Østersjøen.
Posisjonsdokumentet legger vekt på at hvis forordningen tas inn i norsk lov, vil det kreve en stor og unødvendig ombygging av et velfungerende reguleringsregime med god indre sammenheng.
Samarbeidet og samhandlingen mellom arbeidere, arbeidsgivere og reguleringsmyndigheter er søylene i det norske helse- og sikkerhetssystemet på sokkelen. Dette trepartssamarbeidet er avgjørende for å utvikle kontinuerlige forbedringer innen det regelverket som myndighetene har fastlagt.
Posisjonsdokumentet fra petroleumsbransjen og fagforbunda er særlig tydelig på to punkter:
- Offshorevirksomheten preges av stadige endringer i teknologi og organisering av arbeidet. Et rigid, sentralt regelverk er ikke tilpassa utfordringer som stadig endrer seg. Sikkerhetsoppleggene må stadig endres i takt med slike endringer, og det fanges godt opp av det smidige norske trepartssamarbeidet.
- Forslaget til forordning vil effektivt redusere innflytelsen til de ansatte, og det tar ikke hensyn til den aktive medvirkningen fra ansatte som norsk lov krever. Forordningen gir ikke verneombud noen rolle og sier ingen ting om den samarbeidskulturen som må utvikles for å oppmuntre ansatte til å si i fra når de oppdager mangler ved sikkerheten.
Posisjonsdokumentet kritiserer også forslaget til forordning for at det vil føre til uklare ansvarsforhold både for sikkerhetsberedskapen, for kriseplanleggingen og for oppryddingen etter en ulykke. Det uttrykkes særlig uro over at sikkerhetsansvaret flyttes fra bransjen til offentlige tilsyn.
Forslaget til forordning gir EU-kommisjonen myndighet til å endre de konkrete reglene i anneksene til forordningen. Det vil, ifølge posisjonsdokumentet, i praksis gi EU-kommisjonen ubegrensa makt over sikkerhetsregelverket.
Dette er et demokratisk problem siden det ikke forutsettes noen rådspørring med bransjen og fagforeningene. Enda verre er det fordi forslaget kan føre til sviktende kvalitet i sikkerhetsarbeidet fordi erfaringene og kompetansen innen offshorevirksomheten ikke utnyttes.
EU-kommisjonen legger fram tall som skal vise at risikoen kan halveres hvis forordningen vedtas. Det Norske Veritas (DNV) har stikk motsatt konklusjon: anslaget til EU-kommisjonen er helt urealistisk.
Posisjonsdokumentet konkluderer med at forslaget til forordning trekkes tilbake – alternativt at det endres slik at Norge kan videreføre det reguleringsopplegget ”som vi vet har fungert bra i Nordsjøen”.
Og som et tilbud – eller kanskje et spark – sies det i siste setning: ”Vi er villige til å dele våre erfaringer gjennom mer enn 40 år i den videre prosessen”
Per Rune Henriksen, Arbeiderpartiets statssekretær i Olje- og energidepartementet, har i et foredrag i Stavanger Næringsforening sagt at Regjeringen ”ikke kommer til å bøye av” og at den ”vil bruke alle de midlene vi har for å stanse dette”. (E24 3.februar 2012)
Han sa videre at regulering av sikkerhet er et nasjonalt ansvar og at EU mangler kompetanse på helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid offshore. Regjeringen kommer i første omgang til å argumentere med at forordningen ikke hører hjemme i EØS, det er ikke EØS-relevant.
Fra britisk hold er det gitt uttrykk for de samme holdningene, både fra petroleumsbransjen, fra fagbevegelsen og fra regjeringen.
På norsk side har Bellonas Frederic Hauge og Europabevegelsens Paal Frisvold offentlig gitt sin støtte til EU-kommisjonen i dette spørsmålet. Men de to har da også EUs lengste armer inn i det norske samfunnet.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. februar 2012)
Vi er ikke forvent med at alt som fins av berørte myndigheter, arbeidstakere og arbeidsgivere står med enig front mot en ny EU-lov. Men nettopp det har skjedd overfor et forslag fra EU-kommisjonen til regelverk for olje- og gassvirksomhet til havs.
Det er oljekatastrofen i Mexico-bukta som har gitt støtet til lovforslaget. Det dreier seg om en forordning som skal ordrett inn i nasjonale lovverk og som skal dekke alle havområdene til EU, det vil si både Middelhavet, Svartehavet, Østersjøen og Nordsjøen.
Siden EU forutsetter at forordningen skal inn i EØS-avtalen, vil den i så fall også gjelde på norsk sokkel helt opp til det som måtte komme av olje- og gassutvinning langt nord i Barentshavet
Med full støtte fra oljemyndighetene våre har LO sammen med alle fagforbund på sokkelen gått sammen med alle instanser innen oljebransjen om å protestere mot forordningen.
I et felles posisjonsdokument fra bransjen og fagforbunda datert 30. januar uttrykkes det ”bekymring for at forslaget i virkeligheten vil undergrave det velfungerende norske sikkerhetssystemet”.
Fra fagbevegelsen er underskriverne LO-forbunda Industri Energi og Fellesforbundet sammen med Safe, DSO (Sjøoffisersforbundet og Maskinistforbundet) og Lederne. Underskriver gjør også Norsk Industri, Oljeindustriens landsforening, Byggenæringens Landsforbund og Norges Rederiforbund.
Posisjonsdokumentet hevder at forslaget til forordning ikke tar hensyn til de mangesidige og teknisk kompliserte utfordringene som offshorebransjen står overfor.
Forslaget etablerer et detaljert regelverk som skal være det samme overalt til tross for at forholdene omkring offshorevirksomhet er svært forskjellig i havområder som spenner fra Svartehavet til Nordsjøen med hensyn til havdybder, geologiske forhold, temperatur og værforhold. Oljebrønnene langs norskekysten kan ikke møtes med nøyaktig samme sikkerhetsopplegg som oljebrønnene i Middelhavet og i Østersjøen.
Posisjonsdokumentet legger vekt på at hvis forordningen tas inn i norsk lov, vil det kreve en stor og unødvendig ombygging av et velfungerende reguleringsregime med god indre sammenheng.
Samarbeidet og samhandlingen mellom arbeidere, arbeidsgivere og reguleringsmyndigheter er søylene i det norske helse- og sikkerhetssystemet på sokkelen. Dette trepartssamarbeidet er avgjørende for å utvikle kontinuerlige forbedringer innen det regelverket som myndighetene har fastlagt.
Posisjonsdokumentet fra petroleumsbransjen og fagforbunda er særlig tydelig på to punkter:
- Offshorevirksomheten preges av stadige endringer i teknologi og organisering av arbeidet. Et rigid, sentralt regelverk er ikke tilpassa utfordringer som stadig endrer seg. Sikkerhetsoppleggene må stadig endres i takt med slike endringer, og det fanges godt opp av det smidige norske trepartssamarbeidet.
- Forslaget til forordning vil effektivt redusere innflytelsen til de ansatte, og det tar ikke hensyn til den aktive medvirkningen fra ansatte som norsk lov krever. Forordningen gir ikke verneombud noen rolle og sier ingen ting om den samarbeidskulturen som må utvikles for å oppmuntre ansatte til å si i fra når de oppdager mangler ved sikkerheten.
Posisjonsdokumentet kritiserer også forslaget til forordning for at det vil føre til uklare ansvarsforhold både for sikkerhetsberedskapen, for kriseplanleggingen og for oppryddingen etter en ulykke. Det uttrykkes særlig uro over at sikkerhetsansvaret flyttes fra bransjen til offentlige tilsyn.
Forslaget til forordning gir EU-kommisjonen myndighet til å endre de konkrete reglene i anneksene til forordningen. Det vil, ifølge posisjonsdokumentet, i praksis gi EU-kommisjonen ubegrensa makt over sikkerhetsregelverket.
Dette er et demokratisk problem siden det ikke forutsettes noen rådspørring med bransjen og fagforeningene. Enda verre er det fordi forslaget kan føre til sviktende kvalitet i sikkerhetsarbeidet fordi erfaringene og kompetansen innen offshorevirksomheten ikke utnyttes.
EU-kommisjonen legger fram tall som skal vise at risikoen kan halveres hvis forordningen vedtas. Det Norske Veritas (DNV) har stikk motsatt konklusjon: anslaget til EU-kommisjonen er helt urealistisk.
Posisjonsdokumentet konkluderer med at forslaget til forordning trekkes tilbake – alternativt at det endres slik at Norge kan videreføre det reguleringsopplegget ”som vi vet har fungert bra i Nordsjøen”.
Og som et tilbud – eller kanskje et spark – sies det i siste setning: ”Vi er villige til å dele våre erfaringer gjennom mer enn 40 år i den videre prosessen”
Per Rune Henriksen, Arbeiderpartiets statssekretær i Olje- og energidepartementet, har i et foredrag i Stavanger Næringsforening sagt at Regjeringen ”ikke kommer til å bøye av” og at den ”vil bruke alle de midlene vi har for å stanse dette”. (E24 3.februar 2012)
Han sa videre at regulering av sikkerhet er et nasjonalt ansvar og at EU mangler kompetanse på helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid offshore. Regjeringen kommer i første omgang til å argumentere med at forordningen ikke hører hjemme i EØS, det er ikke EØS-relevant.
Fra britisk hold er det gitt uttrykk for de samme holdningene, både fra petroleumsbransjen, fra fagbevegelsen og fra regjeringen.
På norsk side har Bellonas Frederic Hauge og Europabevegelsens Paal Frisvold offentlig gitt sin støtte til EU-kommisjonen i dette spørsmålet. Men de to har da også EUs lengste armer inn i det norske samfunnet.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. februar 2012)
LOs 15 krav til EØS
En EØS-utvikling som ingen tillitsvalgt ville ha godtatt da LO godkjente EØS-avtalen i 1992
LO stilte under EØS-forhandlingene femten krav for å godta EØS-avtalen. Jussprofessor Torstein Eckhoff konkluderte slik da at forhandlingsresultatet med EU forelå i mars 1992: ”LO har bare fått innfridd ett av sine femten krav til EØS-avtalen, men jeg er i tvil om hvor lurt det ene kravet var".
På representantskapsmøtet 22.juni 1992 vedtok LO likevel mot 26 stemmer å anbefale at EØS-avtalen ble ratifisert. Det representantskapet ikke visste, var at EØS skulle komme til å påtvinge det norske arbeidslivet vilkår som ingen tillitsvalgt den gang ville ha godtatt.
Her er fire typiske krav:
Krav 8: "Konsesjonslovene må bygges ut for å trygge samfunnsmessig styring av næringspolitikken, fremme samfunnsinteressene og sikre statlig innflytelse på og kontroll med eierstrukturen i næringslivet. Lovgivningen må gjøres til et hensiktsmessig virkemiddel og bedres for å sikre mot bedriftsoppkjøp fra utlandet med sikte på å overta teknologi uten videreføring av produksjonen"
Slik gikk det: Før Norge ble medlem av EØS, hadde vi en industrikonsesjonslov som gjorde det mulig å stille krav til utlendinger som ville kjøpe seg inn i norske selskap. Den loven var naturligvis ikke forenlig med EØS-avtalen, og Stortinget vedtok i stedet den såkalte ervervsloven.
Ervervsloven ga også adgang til å stille krav til eiere som kjøpte seg inn norske selskap – og nå uansett om de var utlendinger eller norske borgere. Men den loven måtte også vekk fordi ESA mente den var i strid med den frie etableringsretten.
Krav 9: ”Norske myndigheter må ha styring med virksomheten på den norske kontinentalsokkel. Samfunnsinteressene skal fortsatt ligge til grunn for utdeling av rettigheter."
Alt før representantskapsmøtet i 1992 hadde EU lagt fram et forslag til oljedirektiv som ville rive grunnlaget bort for all nasjonal styring av olje- og gassutvinningen. Stortingsflertallet vedtok å ta dette direktivet inn i EØS-avtalen våren 1995 – mot stemmene til SV, Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse.
Krav 12: ”Ved fri bevegelse av kapital må grunnlaget for innsyn bedres og tiltak treffes for å unngå skatteunndragelser.”
Såkalte NUF-selskap (Norskregistrert utenlandsk foretak) er et ekstremt eksempel på hvordan innsyn hindres. Slike selskap kan etableres helt proforma et sted i utlandet for så å opprette en filial i Norge. I Storbritannia kan slike selskap etableres med en aksjekapital på ett pund.
Selskapsformen har ført til så mye svindel at Skatteunndragelsesutvalget foreslår å forby NUF-selskaper som er etablert utafor EØS-området dersom de ikke driver reell virksomhet i stiftelseslandet. NUF-selskap som er etablert i et EU- eller et EØS-land kan derimot ikke forbys. Det følger av en dom i EF-domstolen i mars 1999.
Krav 10: ”Norsk avtale- og lønnsforhold må gjelde for arbeid i Norge. Vertslandets regler må gjelde som minimum for arbeid i andre EØS-land.”
EØS har utvikla seg slik at dette stadig undergraves. Her er noen av grunnene.
- LO-kongressen beklaga i mai 2009 med overveldende flertall at regjering og Storting noen måneder tidligere hadde godkjent EUs tjenestedirektiv. Det direktivet øker konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser – og dermed konkurransen mellom de menneskene som skal yte disse tjenestene.
Konkurransen øker mest for dem som på forhånd står svakest – som ufaglærte i de delene av arbeidslivet der få er fagorganisert. Der kan arbeidsgivere fristes til å ansette dem som krever minst og klager minst. Nedgangsspiraler kan fort spre seg til andre deler av arbeidslivet. Det viser erfaringer i andre land.
- EUs vikarbyrådirektiv har vært til intens debatt i mange forbund fordi det pålegger oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. Det er EFTA-domstolen som avgjør hvilke hindringer det er.
Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. De begrensningene er i fare. LO har derfor krevd at vetoretten brukes.
- Den rødgrønne regjeringen forplikta seg i regjeringserklæringen fra 2009 (Soria Moria II) til å holde fast ved ILO-konvensjon nr. 94. Det betyr at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår “på nivå med gjeldende tariffavtale” i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”.
ESA godtar ikke dette og har brakt saken inn for EFTA-domstolen, den domstolen som har til oppgave å håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet mellom EØS-regler og ILO-konvensjoner. ILO-konvensjonene springer ut av et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.
- Fire dommer i EU-domstolen har siden 2008 snudd store deler av den europeiske arbeidsretten opp-ned. Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter underordnes markedsfrihetene til EU. Dommene kan bli skjebnesvangre for styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
EU-domstolen fastslår at ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, skal ha lov til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap. Det betyr frihet til å dumpe lønninger og arbeidsvilkår bare du har registrert selskapet ditt i et annet land enn der jobben skal gjøres.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. februar 2012)
LO stilte under EØS-forhandlingene femten krav for å godta EØS-avtalen. Jussprofessor Torstein Eckhoff konkluderte slik da at forhandlingsresultatet med EU forelå i mars 1992: ”LO har bare fått innfridd ett av sine femten krav til EØS-avtalen, men jeg er i tvil om hvor lurt det ene kravet var".
På representantskapsmøtet 22.juni 1992 vedtok LO likevel mot 26 stemmer å anbefale at EØS-avtalen ble ratifisert. Det representantskapet ikke visste, var at EØS skulle komme til å påtvinge det norske arbeidslivet vilkår som ingen tillitsvalgt den gang ville ha godtatt.
Her er fire typiske krav:
Krav 8: "Konsesjonslovene må bygges ut for å trygge samfunnsmessig styring av næringspolitikken, fremme samfunnsinteressene og sikre statlig innflytelse på og kontroll med eierstrukturen i næringslivet. Lovgivningen må gjøres til et hensiktsmessig virkemiddel og bedres for å sikre mot bedriftsoppkjøp fra utlandet med sikte på å overta teknologi uten videreføring av produksjonen"
Slik gikk det: Før Norge ble medlem av EØS, hadde vi en industrikonsesjonslov som gjorde det mulig å stille krav til utlendinger som ville kjøpe seg inn i norske selskap. Den loven var naturligvis ikke forenlig med EØS-avtalen, og Stortinget vedtok i stedet den såkalte ervervsloven.
Ervervsloven ga også adgang til å stille krav til eiere som kjøpte seg inn norske selskap – og nå uansett om de var utlendinger eller norske borgere. Men den loven måtte også vekk fordi ESA mente den var i strid med den frie etableringsretten.
Krav 9: ”Norske myndigheter må ha styring med virksomheten på den norske kontinentalsokkel. Samfunnsinteressene skal fortsatt ligge til grunn for utdeling av rettigheter."
Alt før representantskapsmøtet i 1992 hadde EU lagt fram et forslag til oljedirektiv som ville rive grunnlaget bort for all nasjonal styring av olje- og gassutvinningen. Stortingsflertallet vedtok å ta dette direktivet inn i EØS-avtalen våren 1995 – mot stemmene til SV, Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse.
Krav 12: ”Ved fri bevegelse av kapital må grunnlaget for innsyn bedres og tiltak treffes for å unngå skatteunndragelser.”
Såkalte NUF-selskap (Norskregistrert utenlandsk foretak) er et ekstremt eksempel på hvordan innsyn hindres. Slike selskap kan etableres helt proforma et sted i utlandet for så å opprette en filial i Norge. I Storbritannia kan slike selskap etableres med en aksjekapital på ett pund.
Selskapsformen har ført til så mye svindel at Skatteunndragelsesutvalget foreslår å forby NUF-selskaper som er etablert utafor EØS-området dersom de ikke driver reell virksomhet i stiftelseslandet. NUF-selskap som er etablert i et EU- eller et EØS-land kan derimot ikke forbys. Det følger av en dom i EF-domstolen i mars 1999.
Krav 10: ”Norsk avtale- og lønnsforhold må gjelde for arbeid i Norge. Vertslandets regler må gjelde som minimum for arbeid i andre EØS-land.”
EØS har utvikla seg slik at dette stadig undergraves. Her er noen av grunnene.
- LO-kongressen beklaga i mai 2009 med overveldende flertall at regjering og Storting noen måneder tidligere hadde godkjent EUs tjenestedirektiv. Det direktivet øker konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser – og dermed konkurransen mellom de menneskene som skal yte disse tjenestene.
Konkurransen øker mest for dem som på forhånd står svakest – som ufaglærte i de delene av arbeidslivet der få er fagorganisert. Der kan arbeidsgivere fristes til å ansette dem som krever minst og klager minst. Nedgangsspiraler kan fort spre seg til andre deler av arbeidslivet. Det viser erfaringer i andre land.
- EUs vikarbyrådirektiv har vært til intens debatt i mange forbund fordi det pålegger oss å fjerne alle hindringer for bruk av innleid arbeidskraft som ikke er begrunna i såkalte ”tvingende allmenne hensyn”. Det er EFTA-domstolen som avgjør hvilke hindringer det er.
Både Arbeidsmiljøloven og en del norske tariffavtaler legger begrensninger på bruken av innleide arbeidere. De begrensningene er i fare. LO har derfor krevd at vetoretten brukes.
- Den rødgrønne regjeringen forplikta seg i regjeringserklæringen fra 2009 (Soria Moria II) til å holde fast ved ILO-konvensjon nr. 94. Det betyr at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår “på nivå med gjeldende tariffavtale” i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”.
ESA godtar ikke dette og har brakt saken inn for EFTA-domstolen, den domstolen som har til oppgave å håndheve EØS-regelverket. Det regelverket sier ingen ting om forholdet mellom EØS-regler og ILO-konvensjoner. ILO-konvensjonene springer ut av et globalt trepartssamarbeid av avgjørende betydning for standarder i arbeidslivet over hele kloden. Det er ingen grunn til å godta at ESA og EFTA-domstolen har myndighet til å avgjøre hvilken status ILO-konvensjoner skal ha i Norge.
- Fire dommer i EU-domstolen har siden 2008 snudd store deler av den europeiske arbeidsretten opp-ned. Grunnleggende faglige rettigheter skal heretter underordnes markedsfrihetene til EU. Dommene kan bli skjebnesvangre for styrkeforholdet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
EU-domstolen fastslår at ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, skal ha lov til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap. Det betyr frihet til å dumpe lønninger og arbeidsvilkår bare du har registrert selskapet ditt i et annet land enn der jobben skal gjøres.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. februar 2012)
Hvilket EU binder EØS oss til?
Det største demokratiproblemet: bindingen til en markedsliberalisme som er ment å vare evig
Gjennom EØS har Norge bundet seg til et markedsliberalt system med store samfunnsmessige konsekvenser. Det er en markedsliberalisme som
- fremmer privatisering,
- svekker standarder i arbeidslivet,
- øker sosiale forskjeller,
- håndheves av en domstol med makt til å drive EU – og dermed EØS - i markedsliberal retning,
- er fastlagt i en traktat som bare kan endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det.
En markedsliberalisme som fremmer privatisering: Det er ingen ting ved EUs regelverk som direkte påbyr at offentlig virksomhet skal privatiseres. Men friest mulig konkurranse er et så grunnleggende EU-prinsipp at det i praksis fremmer privatisering.
Fra tidlig på 1980-tallet har EU sluppet løs konkurranse på stadig flere markeder. Den dramatiske endringen kom da EU vedtok opplegget for ”det indre markedet” i 1985. Dette liberaliseringsprosjektet på bortimot 300 lovendringer tok vekk det meste av den nasjonale styringa over nærings- og arbeidslivet i Vest-Europa.
Kapitalistisk organisert vareproduksjon stanger mot grenser der den store profitten blir stadig mer uviss. Utviklingen av helt nye typer produkter krever stadig større investeringer, og inntjeningen ligger stadig lenger inn i framtida. En så langsiktig næringsutvikling krever en tålmodig kapital som det blir stadig mindre av på dagens aksjemarkeder. De preges av heseblesende pengeflytting over til aksjer som på kort sikt gir størst løfter om avkastning.
På ett felt fins det likevel markeder med garantert avsetning. Det er de formene for tjenesteyting der det offentlige har tatt ansvaret for å dekke nødvendige samfunnsbehov: Omsorg, utdanning, grunnleggende infrastruktur. Her er det trygg inntjening for privat kapital hvis tjenestene kan konkurranseutsettes.
En markedsliberalisme som svekker standarder i arbeidslivet: En fellesuttalelse i mars 2006 fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner tar kraftig i:
”EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.” (”Move up a gear for sustainable development”, 6.3.06)
En markedsliberalisme som øker sosiale forskjeller: I de fleste europeiske land avtok de sosiale forskjellene til inn på 1980-tallet. Etter at EU fra 1985 slapp konkurransen løs på det indre markedet, begynte de sosiale forskjellene å øke. (”Growing Unequal? Income Distribution and Poverty in OECD Countries”, OECD mai 2011)
Men er det liberaliseringen som har økt de sosiale forskjellene?
Det har et stort anlagt forskningssamarbeid forsøkt å finne ut av. Et tjuetall rapporter går gjennom erfaringene fra seks enkelte land og fire bransjer. (Rapportene fins på nettstedet www.pique.at.)
Privatisering betyr flere utrygge jobber, større lønnsforskjeller og fare for at fagbevegelsen splittes og svekkes. Pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger svekkes i mange tilfeller. I de fleste bransjene fører liberaliseringen til at lønningene går ned blant dem som har dårligst lønn fra før.
En domstol som har makt til å drive EU i markedsliberal retning: Fire dommer fra EU-domstolen i 2007-8 forrykker hver på sin måte maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
Dommene begrenser konfliktretten (Viking Line og Laval), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert) og retten til å likebehandle utenlandske og innenlandske selskap (Luxemburg).
Dommene snur opp-ned på utstasjoneringsdirektivet, det EU-direktivet som er viktigst i forbindelse med grensekryssende oppdrag. Det betyr blant annet at utstasjonerte arbeidsinnvandrere bare sikres lønn som kan ligge langt under gjeldende tariff.
Rüffert-dommen fra 2008 er i tillegg i direkte motstrid til ILO-konvensjon 94 som sier at det ved offentlige byggeoppdrag kan kreves lønns- og arbeidsvilkår som er i samsvar med gjeldende tariffavtale på det stedet der arbeidet foregår.
En markedsliberalisme som skal vare evig: Liberaliseringskrava til EU har ryggdekning i de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle medlemsland, 28 med Kroatia, er enige om det. Det er dette som gjør EU-liberaliseringen så særegen. Det ligger innbygd i EU-logikken at verken regjeringer eller velgere skal kunne ombestemme seg - ut fra de erfaringene en gjør med så utstrakt liberalisering.
Å avliberalisere det indre markedet er ikke gjort i en håndvending. Enkeltdirektiv kan nok endres hvis det er kvalifisert flertall for det i Rådet (nærmere ¾ flertall) og simpelt flertall i Parlamentet. Men hvis endringen er kraftigere, vil noen (et konsern, en bransjeorganisasjon, en regjering) reise sak for EU-domstolen med påstand om at endringen er i strid med de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Sjansen er overveldende for at domstolen vil gi dem medhold. EU- domstolen oppfatter det som sin traktatbestemte plikt å sørge for at EU utvikler seg mot stadig mer vedvarende liberalisering.
En sentral del av det vi her i Norge kaller EØS-debatt, er i EU-land en debatt om markedsliberalismen på det indre markedet. Det største demokratiproblemet både ved EØS og ved det indre markedet er at denne markedsliberalismen er låst fast i en EU-traktat som bare kan endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det.
(Artikkelen ble trykt i klassekampen lørdag 28. januar 2012)
Gjennom EØS har Norge bundet seg til et markedsliberalt system med store samfunnsmessige konsekvenser. Det er en markedsliberalisme som
- fremmer privatisering,
- svekker standarder i arbeidslivet,
- øker sosiale forskjeller,
- håndheves av en domstol med makt til å drive EU – og dermed EØS - i markedsliberal retning,
- er fastlagt i en traktat som bare kan endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det.
En markedsliberalisme som fremmer privatisering: Det er ingen ting ved EUs regelverk som direkte påbyr at offentlig virksomhet skal privatiseres. Men friest mulig konkurranse er et så grunnleggende EU-prinsipp at det i praksis fremmer privatisering.
Fra tidlig på 1980-tallet har EU sluppet løs konkurranse på stadig flere markeder. Den dramatiske endringen kom da EU vedtok opplegget for ”det indre markedet” i 1985. Dette liberaliseringsprosjektet på bortimot 300 lovendringer tok vekk det meste av den nasjonale styringa over nærings- og arbeidslivet i Vest-Europa.
Kapitalistisk organisert vareproduksjon stanger mot grenser der den store profitten blir stadig mer uviss. Utviklingen av helt nye typer produkter krever stadig større investeringer, og inntjeningen ligger stadig lenger inn i framtida. En så langsiktig næringsutvikling krever en tålmodig kapital som det blir stadig mindre av på dagens aksjemarkeder. De preges av heseblesende pengeflytting over til aksjer som på kort sikt gir størst løfter om avkastning.
På ett felt fins det likevel markeder med garantert avsetning. Det er de formene for tjenesteyting der det offentlige har tatt ansvaret for å dekke nødvendige samfunnsbehov: Omsorg, utdanning, grunnleggende infrastruktur. Her er det trygg inntjening for privat kapital hvis tjenestene kan konkurranseutsettes.
En markedsliberalisme som svekker standarder i arbeidslivet: En fellesuttalelse i mars 2006 fra tre viktige deler av det organiserte Europa, fra Euro-LO, fra Social Platform som er en paraplyorganisasjon for organisasjoner innen sosialsektoren fra hele Europa og fra EEB, som er en tilsvarende paraplyorganisasjon for europeiske miljøorganisasjoner tar kraftig i:
”EUs medlemsland prøver i alt for mange tilfeller å underby hverandre med lavest mulig lønn, de mest fleksible arbeidsforhold, de svakeste arbeiderrettighetene, den laveste sosiale beskyttelsen og den laveste profittbeskatningen.” (”Move up a gear for sustainable development”, 6.3.06)
En markedsliberalisme som øker sosiale forskjeller: I de fleste europeiske land avtok de sosiale forskjellene til inn på 1980-tallet. Etter at EU fra 1985 slapp konkurransen løs på det indre markedet, begynte de sosiale forskjellene å øke. (”Growing Unequal? Income Distribution and Poverty in OECD Countries”, OECD mai 2011)
Men er det liberaliseringen som har økt de sosiale forskjellene?
Det har et stort anlagt forskningssamarbeid forsøkt å finne ut av. Et tjuetall rapporter går gjennom erfaringene fra seks enkelte land og fire bransjer. (Rapportene fins på nettstedet www.pique.at.)
Privatisering betyr flere utrygge jobber, større lønnsforskjeller og fare for at fagbevegelsen splittes og svekkes. Pensjons-, sjukelønns- og ferieordninger svekkes i mange tilfeller. I de fleste bransjene fører liberaliseringen til at lønningene går ned blant dem som har dårligst lønn fra før.
En domstol som har makt til å drive EU i markedsliberal retning: Fire dommer fra EU-domstolen i 2007-8 forrykker hver på sin måte maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.
Dommene begrenser konfliktretten (Viking Line og Laval), muligheten for å stille krav om tarifflønn ved offentlige oppdrag (Rüffert) og retten til å likebehandle utenlandske og innenlandske selskap (Luxemburg).
Dommene snur opp-ned på utstasjoneringsdirektivet, det EU-direktivet som er viktigst i forbindelse med grensekryssende oppdrag. Det betyr blant annet at utstasjonerte arbeidsinnvandrere bare sikres lønn som kan ligge langt under gjeldende tariff.
Rüffert-dommen fra 2008 er i tillegg i direkte motstrid til ILO-konvensjon 94 som sier at det ved offentlige byggeoppdrag kan kreves lønns- og arbeidsvilkår som er i samsvar med gjeldende tariffavtale på det stedet der arbeidet foregår.
En markedsliberalisme som skal vare evig: Liberaliseringskrava til EU har ryggdekning i de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Den traktaten kan bare endres hvis alle medlemsland, 28 med Kroatia, er enige om det. Det er dette som gjør EU-liberaliseringen så særegen. Det ligger innbygd i EU-logikken at verken regjeringer eller velgere skal kunne ombestemme seg - ut fra de erfaringene en gjør med så utstrakt liberalisering.
Å avliberalisere det indre markedet er ikke gjort i en håndvending. Enkeltdirektiv kan nok endres hvis det er kvalifisert flertall for det i Rådet (nærmere ¾ flertall) og simpelt flertall i Parlamentet. Men hvis endringen er kraftigere, vil noen (et konsern, en bransjeorganisasjon, en regjering) reise sak for EU-domstolen med påstand om at endringen er i strid med de grunnleggende markedsfrihetene i EU-traktaten. Sjansen er overveldende for at domstolen vil gi dem medhold. EU- domstolen oppfatter det som sin traktatbestemte plikt å sørge for at EU utvikler seg mot stadig mer vedvarende liberalisering.
En sentral del av det vi her i Norge kaller EØS-debatt, er i EU-land en debatt om markedsliberalismen på det indre markedet. Det største demokratiproblemet både ved EØS og ved det indre markedet er at denne markedsliberalismen er låst fast i en EU-traktat som bare kan endres hvis alle EU-regjeringene er enige om det.
(Artikkelen ble trykt i klassekampen lørdag 28. januar 2012)
Nulltoll og tullprat
Det var under handelsavtalen - før EØS – at en økende del av vareeksporten vår (utenom gass og olje) gikk til EU
Norge hadde fra 1973 en frihandelsavtale med EU. Den ble inngått etter EU-avstemningen i 1972 og trådte i kraft i juli 1973. Tollsatsene mellom Norge og EU ble trappa ned til null i løpet av en kort overgangsperiode. Tilsvarende ble det nulltoll på importen fra EU.
Næringsmiddelindustrien var det eneste unntaket. Det har vært toll på bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på en del fiskeprodukter (etter EUs ønske). Men på alle andre industriprodukter og på alle råvarer har det i tre tiår vært full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på handelen mellom Norge og EU.
EØS-tilhengeren Hallvard Bakke, leder for Sosialdemokrater mot EU (SME) i 1994, sa det slik i en artikkel i Dagsavisen i 2003:
«Betydningen av EØS-avtalen er meget sterkt overdrevet. At vi uten denne avtalen ville «spille hasard med norske arbeidsplasser», slik det har vært hevdet, har intet grunnlag i den virkelige verden. Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgangen til EU. Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handelsavtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i § 120 i avtalen. Norge ville kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.» (20.11.2003)
Frihandelsavtalen sikra altså markedsadgang begge veier: norsk markedsadgang til EU-markedet og tilsvarende adgang for alle EU-land til det norske markedet.
Handelen med EU vokste i absolutte tall kraftig både før EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 og etter 1994. Men handelen med land utenfor EØS-området har vokst enda sterkere.
Fortsatt er EU den dominerende handelspartneren for norsk næringsliv. For tida går i overkant av 60 prosent av eksporten av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) til EU. Det er en betydelig nedgang siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Da gikk 75 prosent av den norske vareeksporten (utenom olje og gass) til EU.
Denne vridningen vekk fra EU viser at Norge er i en robust handelspolitisk situasjon. Handelsavtalen fra 1973 hadde gitt eksportindustrien vår i all hovedsak samme markedsadgang til EU-markedet som EØS-avtalen ga. Det var derfor ingen grunn til at EØS-avtalen skulle dreie utenrikshandelen vår ytterligere i retning av EU.
Importen fra EU har også økt kraftig både under handelsavtalen og under EØS. Men EUs andel av norsk import har vært mye mer stabil. Av importen kommer rundt 68 prosent fra EU. I 1994 var andelen 70 prosent.
Under handelsavalen (1973-1994) tapte norsk næringsliv markedsandeler til EU på det norske markedet mens få norske næringer utenom olje- og gassnæringen klarte å vinne markedsandeler på EUs indre marked.
Det samme har skjedd etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, men i mindre grad. Norsk industri har ikke vunnet tilbake tapte markedsandeler hjemme, mens det er stort sett bare olje, gass og oppdrettsfisk som kan vise til økte markedsandeler i EU.
I forhold til frihandelsavtalen har EØS-avtalen hatt to fordeler:
• Vår eksport av bearbeidede fiskeprodukter møter lavere tollsatser enn under frihandelsavtalen.
• EU kan ikke ta i bruk antidumpingvåpenet mot norsk industri.
Disse fordelene er relativt beskjedne. Bondevik-regjeringens EØS-melding fra 2002, St.meld. nr. 27 (2001-2002), angir at den samlede tollbelastningen på eksporten av fisk til EU var 2-3 prosent av den samlede verdien av Norges eksport av fisk til EU. Tollbelastningen er enda mindre i dag. Det skyldes at EU deler av året har problemer med å dekke behovet for fiskeprodukter, og at tollsatser derfor enten settes ned på varig basis eller at det gis kvoter med nulltoll i perioder.
Antidumpingvåpenet er også mindre aktuelt i dag. Fra 1970 til 1992 reiste EU antidumpingsaker ved seks anledninger: om fiskegarn (1979), fiberplater (1982), ferrosilisium (1983 og 1990), aluminium (1984) og silisiumkarbid (1986).
Saken om aluminium ble henlagt. I de andre sakene ble norske bedrifter pålagt å selge til over en bestemt minstepris. Ikke i noe tilfelle ble norske bedrifter ilagt straffetoll, noe EU har brukt mot land i Øst-Europa og den tredje verden.
Faren for dumpinganklager er dessuten gått ned siden 1980-tallet. Den norske næringsstøtten er lagt om, norske bedrifter må i stigende grad betale markedspris for strøm, og WTO stiller langt strengere krav til antidumpingtiltak enn det som EU la til grunn på 1980-tallet.
Mantraet om at vi trenger EØS for å ”få solgt varene våre til EU” er en hersketeknikk for å få oppmerksomheten bort fra at nesten all vår vareeksport til EU hadde samme tollfrihet under handelsavtalen før 1994 som i EØS.
Terpingen på temaet markedsadgang har satt sine spor i folkemeningen. En meningsmåling av MMI i september 1994, et halvt år etter at EØS-avtalen var trådt i kraft og et par måneder før folkeavstemningen om EU-medlemskap, viste at halvparten av velgerne mente det ville være toll på eksport av industrivarer hvis Norge sa nei til medlemskap i EU.
På spørsmål fra en journalist i Klassekampen om ikke regjeringen hadde et ansvar for å rette opp slike misforståelser blant velgerne så nær en folkeavstemning om EU-medlemskap, svarte handelsministerens pressetalsmann at «det får aktørene i EU-debatten ta seg av». (21.9.94)
Det var en påfallende forskjell på ja-velgere og nei- velgere i kunnskapsnivået på dette punktet. Blant EU-tilhengerne mente to av tre at det ville være toll på industrivarer hvis det ble nei-flertall ved folkeavstemningen. Det var derfor ikke rart at de kunne finne på å stemme ja.
Blant EU-motstanderne hadde en tredel samme feiloppfatning. De ville stemme nei likevel.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 21. januar 2012)
Norge hadde fra 1973 en frihandelsavtale med EU. Den ble inngått etter EU-avstemningen i 1972 og trådte i kraft i juli 1973. Tollsatsene mellom Norge og EU ble trappa ned til null i løpet av en kort overgangsperiode. Tilsvarende ble det nulltoll på importen fra EU.
Næringsmiddelindustrien var det eneste unntaket. Det har vært toll på bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på en del fiskeprodukter (etter EUs ønske). Men på alle andre industriprodukter og på alle råvarer har det i tre tiår vært full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på handelen mellom Norge og EU.
EØS-tilhengeren Hallvard Bakke, leder for Sosialdemokrater mot EU (SME) i 1994, sa det slik i en artikkel i Dagsavisen i 2003:
«Betydningen av EØS-avtalen er meget sterkt overdrevet. At vi uten denne avtalen ville «spille hasard med norske arbeidsplasser», slik det har vært hevdet, har intet grunnlag i den virkelige verden. Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgangen til EU. Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handelsavtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i § 120 i avtalen. Norge ville kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.» (20.11.2003)
Frihandelsavtalen sikra altså markedsadgang begge veier: norsk markedsadgang til EU-markedet og tilsvarende adgang for alle EU-land til det norske markedet.
Handelen med EU vokste i absolutte tall kraftig både før EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 og etter 1994. Men handelen med land utenfor EØS-området har vokst enda sterkere.
Fortsatt er EU den dominerende handelspartneren for norsk næringsliv. For tida går i overkant av 60 prosent av eksporten av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) til EU. Det er en betydelig nedgang siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Da gikk 75 prosent av den norske vareeksporten (utenom olje og gass) til EU.
Denne vridningen vekk fra EU viser at Norge er i en robust handelspolitisk situasjon. Handelsavtalen fra 1973 hadde gitt eksportindustrien vår i all hovedsak samme markedsadgang til EU-markedet som EØS-avtalen ga. Det var derfor ingen grunn til at EØS-avtalen skulle dreie utenrikshandelen vår ytterligere i retning av EU.
Importen fra EU har også økt kraftig både under handelsavtalen og under EØS. Men EUs andel av norsk import har vært mye mer stabil. Av importen kommer rundt 68 prosent fra EU. I 1994 var andelen 70 prosent.
Under handelsavalen (1973-1994) tapte norsk næringsliv markedsandeler til EU på det norske markedet mens få norske næringer utenom olje- og gassnæringen klarte å vinne markedsandeler på EUs indre marked.
Det samme har skjedd etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, men i mindre grad. Norsk industri har ikke vunnet tilbake tapte markedsandeler hjemme, mens det er stort sett bare olje, gass og oppdrettsfisk som kan vise til økte markedsandeler i EU.
I forhold til frihandelsavtalen har EØS-avtalen hatt to fordeler:
• Vår eksport av bearbeidede fiskeprodukter møter lavere tollsatser enn under frihandelsavtalen.
• EU kan ikke ta i bruk antidumpingvåpenet mot norsk industri.
Disse fordelene er relativt beskjedne. Bondevik-regjeringens EØS-melding fra 2002, St.meld. nr. 27 (2001-2002), angir at den samlede tollbelastningen på eksporten av fisk til EU var 2-3 prosent av den samlede verdien av Norges eksport av fisk til EU. Tollbelastningen er enda mindre i dag. Det skyldes at EU deler av året har problemer med å dekke behovet for fiskeprodukter, og at tollsatser derfor enten settes ned på varig basis eller at det gis kvoter med nulltoll i perioder.
Antidumpingvåpenet er også mindre aktuelt i dag. Fra 1970 til 1992 reiste EU antidumpingsaker ved seks anledninger: om fiskegarn (1979), fiberplater (1982), ferrosilisium (1983 og 1990), aluminium (1984) og silisiumkarbid (1986).
Saken om aluminium ble henlagt. I de andre sakene ble norske bedrifter pålagt å selge til over en bestemt minstepris. Ikke i noe tilfelle ble norske bedrifter ilagt straffetoll, noe EU har brukt mot land i Øst-Europa og den tredje verden.
Faren for dumpinganklager er dessuten gått ned siden 1980-tallet. Den norske næringsstøtten er lagt om, norske bedrifter må i stigende grad betale markedspris for strøm, og WTO stiller langt strengere krav til antidumpingtiltak enn det som EU la til grunn på 1980-tallet.
Mantraet om at vi trenger EØS for å ”få solgt varene våre til EU” er en hersketeknikk for å få oppmerksomheten bort fra at nesten all vår vareeksport til EU hadde samme tollfrihet under handelsavtalen før 1994 som i EØS.
Terpingen på temaet markedsadgang har satt sine spor i folkemeningen. En meningsmåling av MMI i september 1994, et halvt år etter at EØS-avtalen var trådt i kraft og et par måneder før folkeavstemningen om EU-medlemskap, viste at halvparten av velgerne mente det ville være toll på eksport av industrivarer hvis Norge sa nei til medlemskap i EU.
På spørsmål fra en journalist i Klassekampen om ikke regjeringen hadde et ansvar for å rette opp slike misforståelser blant velgerne så nær en folkeavstemning om EU-medlemskap, svarte handelsministerens pressetalsmann at «det får aktørene i EU-debatten ta seg av». (21.9.94)
Det var en påfallende forskjell på ja-velgere og nei- velgere i kunnskapsnivået på dette punktet. Blant EU-tilhengerne mente to av tre at det ville være toll på industrivarer hvis det ble nei-flertall ved folkeavstemningen. Det var derfor ikke rart at de kunne finne på å stemme ja.
Blant EU-motstanderne hadde en tredel samme feiloppfatning. De ville stemme nei likevel.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 21. januar 2012)
Nulltoll og tullprat
Det var under handelsavtalen - før EØS – at en økende del av vareeksporten vår (utenom gass og olje) gikk til EU
Norge hadde fra 1973 en frihandelsavtale med EU. Den ble inngått etter EU-avstemningen i 1972 og trådte i kraft i juli 1973. Tollsatsene mellom Norge og EU ble trappa ned til null i løpet av en kort overgangsperiode. Tilsvarende ble det nulltoll på importen fra EU.
Næringsmiddelindustrien var det eneste unntaket. Det har vært toll på bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på en del fiskeprodukter (etter EUs ønske). Men på alle andre industriprodukter og på alle råvarer har det i tre tiår vært full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på handelen mellom Norge og EU.
EØS-tilhengeren Hallvard Bakke, leder for Sosialdemokrater mot EU (SME) i 1994, sa det slik i en artikkel i Dagsavisen i 2003:
«Betydningen av EØS-avtalen er meget sterkt overdrevet. At vi uten denne avtalen ville «spille hasard med norske arbeidsplasser», slik det har vært hevdet, har intet grunnlag i den virkelige verden. Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgangen til EU. Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handelsavtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i § 120 i avtalen. Norge ville kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.» (20.11.2003)
Frihandelsavtalen sikra altså markedsadgang begge veier: norsk markedsadgang til EU-markedet og tilsvarende adgang for alle EU-land til det norske markedet.
Handelen med EU vokste i absolutte tall kraftig både før EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 og etter 1994. Men handelen med land utenfor EØS-området har vokst enda sterkere.
Fortsatt er EU den dominerende handelspartneren for norsk næringsliv. For tida går i overkant av 60 prosent av eksporten av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) til EU. Det er en betydelig nedgang siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Da gikk 75 prosent av den norske vareeksporten (utenom olje og gass) til EU.
Denne vridningen vekk fra EU viser at Norge er i en robust handelspolitisk situasjon. Handelsavtalen fra 1973 hadde gitt eksportindustrien vår i all hovedsak samme markedsadgang til EU-markedet som EØS-avtalen ga. Det var derfor ingen grunn til at EØS-avtalen skulle dreie utenrikshandelen vår ytterligere i retning av EU.
Importen fra EU har også økt kraftig både under handelsavtalen og under EØS. Men EUs andel av norsk import har vært mye mer stabil. Av importen kommer rundt 68 prosent fra EU. I 1994 var andelen 70 prosent.
Under handelsavalen (1973-1994) tapte norsk næringsliv markedsandeler til EU på det norske markedet mens få norske næringer utenom olje- og gassnæringen klarte å vinne markedsandeler på EUs indre marked.
Det samme har skjedd etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, men i mindre grad. Norsk industri har ikke vunnet tilbake tapte markedsandeler hjemme, mens det er stort sett bare olje, gass og oppdrettsfisk som kan vise til økte markedsandeler i EU.
I forhold til frihandelsavtalen har EØS-avtalen hatt to fordeler:
• Vår eksport av bearbeidede fiskeprodukter møter lavere tollsatser enn under frihandelsavtalen.
• EU kan ikke ta i bruk antidumpingvåpenet mot norsk industri.
Disse fordelene er relativt beskjedne. Bondevik-regjeringens EØS-melding fra 2002, St.meld. nr. 27 (2001-2002), angir at den samlede tollbelastningen på eksporten av fisk til EU var 2-3 prosent av den samlede verdien av Norges eksport av fisk til EU. Tollbelastningen er enda mindre i dag. Det skyldes at EU deler av året har problemer med å dekke behovet for fiskeprodukter, og at tollsatser derfor enten settes ned på varig basis eller at det gis kvoter med nulltoll i perioder.
Antidumpingvåpenet er også mindre aktuelt i dag. Fra 1970 til 1992 reiste EU antidumpingsaker ved seks anledninger: om fiskegarn (1979), fiberplater (1982), ferrosilisium (1983 og 1990), aluminium (1984) og silisiumkarbid (1986).
Saken om aluminium ble henlagt. I de andre sakene ble norske bedrifter pålagt å selge til over en bestemt minstepris. Ikke i noe tilfelle ble norske bedrifter ilagt straffetoll, noe EU har brukt mot land i Øst-Europa og den tredje verden.
Faren for dumpinganklager er dessuten gått ned siden 1980-tallet. Den norske næringsstøtten er lagt om, norske bedrifter må i stigende grad betale markedspris for strøm, og WTO stiller langt strengere krav til antidumpingtiltak enn det som EU la til grunn på 1980-tallet.
Mantraet om at vi trenger EØS for å ”få solgt varene våre til EU” er en hersketeknikk for å få oppmerksomheten bort fra at nesten all vår vareeksport til EU hadde samme tollfrihet under handelsavtalen før 1994 som i EØS.
Terpingen på temaet markedsadgang har satt sine spor i folkemeningen. En meningsmåling av MMI i september 1994, et halvt år etter at EØS-avtalen var trådt i kraft og et par måneder før folkeavstemningen om EU-medlemskap, viste at halvparten av velgerne mente det ville være toll på eksport av industrivarer hvis Norge sa nei til medlemskap i EU.
På spørsmål fra en journalist i Klassekampen om ikke regjeringen hadde et ansvar for å rette opp slike misforståelser blant velgerne så nær en folkeavstemning om EU-medlemskap, svarte handelsministerens pressetalsmann at «det får aktørene i EU-debatten ta seg av». (21.9.94)
Det var en påfallende forskjell på ja-velgere og nei- velgere i kunnskapsnivået på dette punktet. Blant EU-tilhengerne mente to av tre at det ville være toll på industrivarer hvis det ble nei-flertall ved folkeavstemningen. Det var derfor ikke rart at de kunne finne på å stemme ja.
Blant EU-motstanderne hadde en tredel samme feiloppfatning. De ville stemme nei likevel.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 14. januar 2012)
Norge hadde fra 1973 en frihandelsavtale med EU. Den ble inngått etter EU-avstemningen i 1972 og trådte i kraft i juli 1973. Tollsatsene mellom Norge og EU ble trappa ned til null i løpet av en kort overgangsperiode. Tilsvarende ble det nulltoll på importen fra EU.
Næringsmiddelindustrien var det eneste unntaket. Det har vært toll på bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på en del fiskeprodukter (etter EUs ønske). Men på alle andre industriprodukter og på alle råvarer har det i tre tiår vært full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på handelen mellom Norge og EU.
EØS-tilhengeren Hallvard Bakke, leder for Sosialdemokrater mot EU (SME) i 1994, sa det slik i en artikkel i Dagsavisen i 2003:
«Betydningen av EØS-avtalen er meget sterkt overdrevet. At vi uten denne avtalen ville «spille hasard med norske arbeidsplasser», slik det har vært hevdet, har intet grunnlag i den virkelige verden. Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgangen til EU. Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS ville den tidligere handelsavtalen med EU tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i § 120 i avtalen. Norge ville kunne selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.» (20.11.2003)
Frihandelsavtalen sikra altså markedsadgang begge veier: norsk markedsadgang til EU-markedet og tilsvarende adgang for alle EU-land til det norske markedet.
Handelen med EU vokste i absolutte tall kraftig både før EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 og etter 1994. Men handelen med land utenfor EØS-området har vokst enda sterkere.
Fortsatt er EU den dominerende handelspartneren for norsk næringsliv. For tida går i overkant av 60 prosent av eksporten av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) til EU. Det er en betydelig nedgang siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Da gikk 75 prosent av den norske vareeksporten (utenom olje og gass) til EU.
Denne vridningen vekk fra EU viser at Norge er i en robust handelspolitisk situasjon. Handelsavtalen fra 1973 hadde gitt eksportindustrien vår i all hovedsak samme markedsadgang til EU-markedet som EØS-avtalen ga. Det var derfor ingen grunn til at EØS-avtalen skulle dreie utenrikshandelen vår ytterligere i retning av EU.
Importen fra EU har også økt kraftig både under handelsavtalen og under EØS. Men EUs andel av norsk import har vært mye mer stabil. Av importen kommer rundt 68 prosent fra EU. I 1994 var andelen 70 prosent.
Under handelsavalen (1973-1994) tapte norsk næringsliv markedsandeler til EU på det norske markedet mens få norske næringer utenom olje- og gassnæringen klarte å vinne markedsandeler på EUs indre marked.
Det samme har skjedd etter at EØS-avtalen trådte i kraft i 1994, men i mindre grad. Norsk industri har ikke vunnet tilbake tapte markedsandeler hjemme, mens det er stort sett bare olje, gass og oppdrettsfisk som kan vise til økte markedsandeler i EU.
I forhold til frihandelsavtalen har EØS-avtalen hatt to fordeler:
• Vår eksport av bearbeidede fiskeprodukter møter lavere tollsatser enn under frihandelsavtalen.
• EU kan ikke ta i bruk antidumpingvåpenet mot norsk industri.
Disse fordelene er relativt beskjedne. Bondevik-regjeringens EØS-melding fra 2002, St.meld. nr. 27 (2001-2002), angir at den samlede tollbelastningen på eksporten av fisk til EU var 2-3 prosent av den samlede verdien av Norges eksport av fisk til EU. Tollbelastningen er enda mindre i dag. Det skyldes at EU deler av året har problemer med å dekke behovet for fiskeprodukter, og at tollsatser derfor enten settes ned på varig basis eller at det gis kvoter med nulltoll i perioder.
Antidumpingvåpenet er også mindre aktuelt i dag. Fra 1970 til 1992 reiste EU antidumpingsaker ved seks anledninger: om fiskegarn (1979), fiberplater (1982), ferrosilisium (1983 og 1990), aluminium (1984) og silisiumkarbid (1986).
Saken om aluminium ble henlagt. I de andre sakene ble norske bedrifter pålagt å selge til over en bestemt minstepris. Ikke i noe tilfelle ble norske bedrifter ilagt straffetoll, noe EU har brukt mot land i Øst-Europa og den tredje verden.
Faren for dumpinganklager er dessuten gått ned siden 1980-tallet. Den norske næringsstøtten er lagt om, norske bedrifter må i stigende grad betale markedspris for strøm, og WTO stiller langt strengere krav til antidumpingtiltak enn det som EU la til grunn på 1980-tallet.
Mantraet om at vi trenger EØS for å ”få solgt varene våre til EU” er en hersketeknikk for å få oppmerksomheten bort fra at nesten all vår vareeksport til EU hadde samme tollfrihet under handelsavtalen før 1994 som i EØS.
Terpingen på temaet markedsadgang har satt sine spor i folkemeningen. En meningsmåling av MMI i september 1994, et halvt år etter at EØS-avtalen var trådt i kraft og et par måneder før folkeavstemningen om EU-medlemskap, viste at halvparten av velgerne mente det ville være toll på eksport av industrivarer hvis Norge sa nei til medlemskap i EU.
På spørsmål fra en journalist i Klassekampen om ikke regjeringen hadde et ansvar for å rette opp slike misforståelser blant velgerne så nær en folkeavstemning om EU-medlemskap, svarte handelsministerens pressetalsmann at «det får aktørene i EU-debatten ta seg av». (21.9.94)
Det var en påfallende forskjell på ja-velgere og nei- velgere i kunnskapsnivået på dette punktet. Blant EU-tilhengerne mente to av tre at det ville være toll på industrivarer hvis det ble nei-flertall ved folkeavstemningen. Det var derfor ikke rart at de kunne finne på å stemme ja.
Blant EU-motstanderne hadde en tredel samme feiloppfatning. De ville stemme nei likevel.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 14. januar 2012)
Abonner på:
Innlegg (Atom)