mandag 22. august 2011

Anbud som tvangstrøye


Frihet til å anskaffe – et krav som forener hele
kommune-Europa


Norge går atskillig lenger enn EU når det gjelder å påby anbud ved offentlige innkjøp. Der EU krever anbud for alt som overstiger 1,7 millioner, er grensa i Norge så lav som en halv million.

Anbudskrava retter seg dessuten mot mange flere tjenester enn EU krever av oss. Vi har gitt reglene full anvendelse også for det EU kaller ”uprioriterte tjenester” som helse- og sosialtjenester, undervisning, yrkesutdanning og jernbanetransport.

KS kritiserer derfor at Norge ”helt frivillig har innført detaljerte og stivbente anbudsregler på helse- og sosialsektoren” – og fastslår: ”det gir dårligere tjenester for kanskje de mest hjelpetrengende.”

Den rødgrønne regjeringa har valgt å stoppe konkurranseutsetting og privatisering innen statssektoren. Men Adecco-avsløringene viser hvor viktig det er å dempe anbudskravet også i kommuner og fylker.

For det er ikke i strid med EØS-avtalen at en kommune gjør jobben med egne ansatte. Det gjelder både ved byggeoppdrag og når tjenester skal utføres. Det er ingen EØS-regel som krever at arbeid utført av en kommunal etat må legges ut på anbud.


EUs anbudskrav ved offentlige innkjøp fungerer som ei tvangstrøye for kommuner og andre offentlige instanser. Anbudene må legges ut på åpent anbud over hele EU/EØS-området, dvs. i 27 EU-land i tillegg til Norge, Island og Liechtenstein. Tilsvarende krav om åpne anbud i alle EU/EØS-land gjelder også for større offentlige anlegg og byggeoppdrag. Her har EU satt ei nedre grense på 43 millioner kroner (5 millioner euro).

Så sant anbudskrava er oppfylt, skal billigste tilbud velges. Det er ikke lenger mulig for kommuner og fylkeskommuner å styre kontraktene mot lokale selskap for å sikre lokalt næringsliv og lokal sysselsetting.

Et nytt ”håndhevingsdirektiv” gjør anbudskrava enda mer provoserende. Direktivet vil føre til at det blir langt flere detaljer å passe på for kommuner og offentlige etater. Selskap som ikke får tilslag på et anbud, får utvida adgang til å klage, og hvis de klager, stopper hele leveransen eller bygginga inntil klagen er avgjort – hvis det ikke dreier seg medisiner eller andre livsviktige leveranser.

Griper slike klager om seg, kan det lamme deler av den offentlige virksomheten – hvis en ikke finner måter å skjære i gjennom på. Alt under dagens ordning øker tallet på klager fra år til år. I fjor var det 346 klager som måtte behandles.


Kommuner over hele Europa reagerer på dette anbudsregimet. Det er like plagsomt i EU som i EØS-landet Norge. Dette bekreftes av en større studie fra EIPA (European Institute of Public Administration) fra 2009. Studien har tatt for seg fire EU-land pluss Norge og Island og kritiserer at innkjøpsreglene begrenser den lokale friheten til å velge hvordan tjenestetilbudet skal organiseres.

Ifølge CEMR, Europarådets forum for kommuner og regioner (Council of European Municipalities and Regions), er innkjøpsreglene blitt så innfløkte at de er mer skadelige enn nyttige. Ved en høring i EU-parlamentet fastslo talspersonen for CEMR at anbudsordningen ”har blitt dyrere, mer kompliserte og mer konfliktskapende for alle parter”.

Regelverket utløser f.eks. stadig rettssaker reist av dem som taper anbudskampene. Det fører til at oppdragsgiverne må legge mye arbeid i å verge seg mot at de kan trekkes inn for domstolene. Juridisk trygghet blir ofte viktigere enn å utforme anbudet slik at oppdraget kan utføres best mulig. Rettssakene fører til forsinkelser, usikkerhet og økte kostnader både for oppdragsgiver og leverandør/utbygger.

Anbudskravet skulle gjøre det billigere for det offentlige, men har i praksis ofte ført til det motsatte. En undersøkelse i Storbritannia, i regi av den britiske søsterorganisasjonen til KS, viste at 2/3 av de undersøkte kommunene og regionene mente at kostnadene og de administrative byrdene hadde økt.

CEMR vedtok 2009 et charter om lokale og regionale tjenester som går inn for en kraftig begrensning i hvilke oppdrag som bør utløse anbud på EU-nivå. Lokale myndigheter bør ha en grunnleggende rett til å bestemme når de skal legge oppdrag ut til åpen anbudskonkurranse og når de ikke skal det. Tjenester av lokal karakter må ikke utløse slike anbud.

Det viktigste kravet til CEMR er at det må være opp til kommunene hva som skal legges ut på anbud – og hva kommunene kan utføre med egne ansatte uansett organisasjonsform.


Kritikken mot anbudsreglene i EØS-avtalen betyr naturligvis ikke at alternativet er et forbud mot åpne anbud når offentlige instanser skal bygge eller foreta store innkjøp. De fleste offentlige byggherrer vil velge å hente inn tilbud fra flere entreprenører, og de fleste innkjøpere vil også se seg nøye om i markedet før de går til større innkjøp.

Men det er på det lokale nivået sakkunnskapen er størst når en skal avgjøre hva det er å vinne på en åpen anbudskonkurranse i 30 land i forhold til en mer begrensa anbudskonkurranse - eller på en kontrakt direkte med et lokalt firma. Derfor er kravet til CEMR om større “frihet til å anskaffe”, godt begrunna.

Debatten om EØS-anbudene er derfor ikke en debatt for eller mot anbud ved offentlige innkjøp. Den er en debatt om hvor beslutningene om anbud skal tas - og om hvilke vurderinger det bør legges vekt på når det offentlige kjøper og bygger: Skal åpne EØS-anbud vedtas en gang for alle - slik Stortinget gjorde da det godkjente EØS-avtalen i 1992 - eller skal bruken av så vidtrekkende anbud avgjøres lokalt ut fra hva som skal kjøpes og hva som skal bygges?

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. august 2011.)

Norge endrer EU utafra


OECD-rapport hyller Norge som miljøpolitisk foregangsland

OECD la 19. mai fram en 200 siders gjennomgang av miljøutviklingen og miljøpolitikken i Norge (”Environmental performance Reviews, Norway 2011”) , ti år etter den forrige evalueringsrapporten i 2001. Hovedbudskapet er at Norge har spilt en pionerrolle i utviklingen av internasjonal miljøpolitikk og vært en “spydspiss” på mange områder av miljøpolitikken.

Dette er sterkt i strid med det bildet som den norske ja-sida stadig står fram med. Den hevder at Norge henger etter EU i miljøpolitikken og at de fleste forbedringene av norsk miljøpolitikk “kommer fra Brussel”.

Om utviklingen etter 2001 sies det i OECD-rapporten: ”Norge fortsetter å utvikle sin kapasitet som pioner innen flere sider av miljøpolitikken.” Norge har prioritert områder som ”klimaendring, biomangfold, havmiljø, avfallsforvaltning og kjemikalieforvaltning”. Men samtidig er det fortsatt uløste saker som økte klimagassutslipp, truede arter, vannforvaltning, landbrukslandskap og stadig stigende avfallsmengder.

OECD-rapporten gjør et særlig poeng av at Norge påvirker EUs miljøpolitikk uten å være medlem av EU. "Selv uten å være medlemsland i EU har Norge påvirket EUs miljøpolitikk, og har på en del områder innført krav som er strengere enn de EU har fastsatt." Rapporten beskriver Norge som en «leder» i utviklingen av EUs miljøpolitikk på enkelte områder, blant annet for kjemikalier og maritim politikk.

Norge påvirker EU også gjennom det nordiske samarbeidet, spesielt i forhold til forurensning og klimautfordringer i nordområdene. Sammen med andre nordiske land har Norge vært viktig for å få til en global konvensjon mot kvikksølvforurensning og mer ambisiøse globale mål for persistente organiske miljøgifter (POPs).


OECD-rapporten trekker også fram Norges rolle som internasjonal ”spydspiss” bl.a. i arbeidet for et globalt bindende kvikksølvregime, i arbeidet med rettigheter for u-land knyttet til bruk og patentering av genressurser og i de internasjonale klimaforhandlingene.

Rapporten sier at de norske målene for kutt i klimagassutslipp er i særklasse og er mer ambisiøse enn EUs. ”Norge anses som ett av bare to utviklede land (det andre er Japan) med et mål for utslippsreduksjon som er forenlig med å holde den globale oppvarmingen innen to grader av før-industrielle nivåer.”

Men tilslutningen til EUs kvotehandelssystem begrenser den nasjonale handlefriheten i klimapolitikken. OECD-rapporten sier det slik. ”Norge står overfor en stor utfordring i å nå sine ambisiøse mål for klimakutt innenlands innen rammen av EUs kvotesystem som skal dekke 50 % av Norges utslipp etter 2012”. Den kvoteprisen som forventes fram til 2020 vil ikke være høy nok til at den stimulerer til store nok kutt fra norske bedrifter.

Energiavgiftene er høyere enn i de fleste OECD-land og mye høyere enn EUs minstekrav. CO2-avgifter brukes også i større grad enn i EU og ligger på et høyere nivå.


Norge er ifølge OECD-rapporten best i Europa på gjenvinning og ombruk. Norge har bl.a. gått mye lenger enn det EUs deponidirektiv tilsier, ved å innføre et forbud mot å deponere nedbrytbart avfall i Norge i 2009. I tillegg til Norge er det bare Tyskland som har innført et slikt forbud mot deponi.

OECD-rapporten framhever at Norge går foran EU med krav til innsamling og resirkulering av elektrisk avfall og elektroniske produkter, såkalt EE-avfall. Norge er det første landet i Europa som tilbyr gratis innlevering av EE-avfall. I motsetning til EU stilles det ikke krav om at den som leverer avfall må kjøpe en tilsvarende mengde nye produkter. Ordningen omfatter også langt flere produkter enn EUs ordning. Norge samler inn åtte ganger så mye avfall som det EU-direktivet krever når det gjelder EE-avfall. Dette er særlig viktig fordi EE-avfallet utgjør en stadig større del av problemavfallet.

Rapporten fra OECD gir Norge ros for fiskeriforvaltningen. Norge har lyktes bedre enn EU med bærekraftig beskatning av fiskeriressursene. Samarbeid med Russland ”og noe mindre suksessfullt med EU” har bidratt til å gjenopprette viktige fiskebestander.

Norge har også lenge hatt et forbud mot utkast av fisk, har fått til internasjonale forbud mot slike utkast og forbud mot bunnfiske i sårbare områder i Nordøst-Atlanteren. Det ser nå ut til EU kan komme etter på dette punktet.

Rapporten fastslår også at naturmangfoldloven går utover EUs habitat-direktiv. Dette direktivet er ikke “EØS-relevant” fordi det ikke har noe med det indre markedet å gjøre. Mange på ja-sida har likevel argumentert sterkt for at Norge likevel burde ta direktivet inn i norsk lovgivning fordi det angivelig skulle være bedre enn vår egen naturmangfoldlov. Det har nå OECD-rapporten rundig tilbakevist.

Det en i tillegg overser, er at vi i samme øyeblikk som vi tar habitatdirektivet inn i norsk lovgivning, underkaster oss en EU-domstol som i de fleste saker setter fri-flyt-direktivene over all annen EU-lovgivning.


Vi får fra tid til annen gladmeldinger fra norske EU-tilhengere om at nå må Norge stramme inn en ny miljøregel fordi EU krever det. Det en aldri forteller, er at i alle miljøsaker der EU "totalharmoniserer" regelverket sitt, der forbyr EØS-avtalen Norge å heve norske standarder på eget initiativ.

Regelverket "totalharmoniseres" hver gang EU vedtar et miljø-, helse- eller sikkerhetskrav til et produkt som kan selges på et marked. Argumentet for at det må være slik, er at dette produktet ellers ikke ville være sikret fri flyt på EU- og EØS-markedet. Miljøstandarder for produkter kan altså i dagens Norge ikke forbedres på annen måte enn ved at EU bedrer sin lovgivning.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 13. august 2011.)

Andre slags miljøkrav, som krav til luftkvalitet, drikkevann osv. vedtas som minstekrav. Ethvert land kan stille strengere krav enn dem EU har stilt. Slike krav hindrer ingen vareflyt. Der har Norge full handlefrihet.

søndag 7. august 2011

Høyre om – og så?

Politisk krise med aggressiv nasjonalisme kan komme til å overskygge den økonomiske


Forskningsinstituttet til Euro-LO, ETUI, har gått i gjennom de fleste krisepakkene rundt om i Europa slik de så ut for noen uker sia. De siste kuttopplegga i Storbritannia, Hellas og Italia er ikke med, men går enda lengre i samme retning.

Det felles problemet er at underskuddene på statsbudsjettene har sprengt alle tidligere rammer. Det skyldes ikke minst at det fra høsten 2008 ble brukt enorme beløp for å holde liv i banker og andre finansinstitusjoner. De pengene som trengtes, måtte regjeringene låne.

Store løpende underskudd øker statsgjelda, og i de fleste europeiske land er den for lengst foruroligende høy. Høy statsgjeld betyr store renteutgifter når regjeringene må selge statsobligasjoner for å finansiere underskuddene. Stater med minst tillit i finansmarkedene må betale særlig høy rente. Også der er det dyrest å være fattig.

Nesten overalt er det sosialhjelp og offentlige tjenester som skal kuttes hardest, og der hvor statsinntektene skal økes, er det avgiftene som settes opp, sjelden inntektsskatten. Begge deler fører til en skremmende dårlig fordelingsprofil: det er de som har minst å rutte med, som får det enda trangere enn før.


Ifølge ETUI vil krisepakkene gjennomgående øke de grunnleggende motsetningene innad i EU – mellom land som er tjent med fellesvalutaen og dem som ikke er det – og mellom land med store overskudd og land med store underskudd på den gjensidige handelen. Tyskland er hovedproblemet fordi landet eksporterer så enormt mye mer enn det importerer.

Fra mange hold, fra FN, fra OECD, fra EU-kommisjonen kreves det – forgjeves - at land med store handelsoverskudd øker etterspørselen innenlands – slik at de kan øke importen fra land som ikke får i gang eksporten sin.

Tyskland oppfordres til å vente med all innstramningspolitikk og stimulere til lønnsøkninger i stedet for å kreve lønnsmoderasjon av fagbevegelsen. Men Tyskland gjør det motsatte. Der er det fortsatt økt eksport som er det eneste viktige. Det rammer alle andre land i EU og særlig de som er verst ute å kjøre.


Den allmenne innstramningspolitikken undergraver fullstendig de økonomiske utsiktene i den såkalte 2020-strategien som EU lanserte med enorm stas for et år sia. ”Smart, bærekraftig og inkluderende vekst” skulle gi den gyldne framtida for alle.

Veksten skulle være smart fordi den skulle bygge på kraftig innsats på forskning, ny teknologi og avansert produktutvikling. Den skulle være bærekraftig økologisk, bygd på fornybar energi, energieffektivisering på alle samfunnsområder og stadig grønnere arbeidsplasser. Veksten skulle i tillegg være inkluderende både sosialt og regionalt: Alle – eller i hvert fall nesten alle – skulle med, og kampen mot fattigdommen skulle tas på alvor.

Men nå er kutt i utdanning, også i yrkesutdanning, og i offentlige investeringer, også til forskning, dagens orden. Arbeidsløsheten er på dramatisk høyt nivå i mange land, og innstramningspolitikken vil øke den enda mer.

Det er lite som tyder på at de grunnleggende kriseproblemene er i ferd med å løses. Den svimlende store hjelpepakka fra EU og IMF til Hellas skulle berolige private långivere nok til at de ville begynne å gi Hellas lån med samme rentenivå som ved lån til andre land. Det har ikke skjedd. På de internasjonale finansmarkedene tilbys Hellas et rentenivå helt opp imot 20 prosent på sine statsobligasjoner.

Det var da heller ikke noen grunn til at den såkalte “hjelpen” fra EU og IMF skulle kunne løse noe problem. Media tar seg sjelden tid til å forklare at milliardene ble gitt som lån og ikke som gave fra tyskere, franskmenn og finner. De 110 milliardene til Hellas økte den greske statsgjelda med 110 milliarder euro.

Det var derfor den irske regjeringen sloss så iherdig mot å bli påtvunget en “gresk løsning”, det å få tilsvarende “hjelp” fra EU og IMF. Men det gikk ikke. Regjeringen måtte godta at statsgjelda økte med 90 milliarder euro – igjen uten at det gjorde det minste inntrykk på internasjonale långivere.

EU-regjeringene slåss akkurat nå om private banker bør ta sin del av tapene hvis det ender med at den greske gjelda må skrives ned. Det ville i så fall bety store tap for banker som mer enn noe frykter ny bankkrise. Kommer den, blir det ingen private lån til Hellas etter en gjeldsnedskrivning heller.


Den politiske krisa kan likevel komme til å overskygge den økonomiske. Kriseløsningene setter hevdvunne demokratiske ordninger til side. I de fleste EU-land, i hvert fall alle vestlige, har offentlig ansatte hatt forhandlingsrett om lønn og arbeidsvilkår. Nå kuttes det i lønningene uten forhandlinger med fagbevegelsen.

I de fleste land dreier krisepakkene politikken kraftige skritt til høyre. Statsbedrifter og annen offentlig eiendom, til og med veier og statslotterier, legges ut på salg. Uten noen grunnleggende samfunnsdebatt legges det opp til en privatisering i et omfang og i en fart som den politiske høyresida i de færreste land ville gått til valg på.

De til dels voldsomme protestytringene fra de ”indignerte” har til nå mer markert avmakt enn gryende motmakt. Ingen steder har fagbevegelsen vågd å stille seg i spissen for det sosiale opprøret som det nå er grobunn for i mange land.

I de land som er verst stilt, feies også regjeringer og parlamenter til side. De reelle avgjørelsene tas av IMF og regjeringssjefene i de største EU-land. Men til nå er ingen problemer løst. Både IMF og EU har låst seg til løsninger som avspeiler avmakt mer enn målretta handlekraft.

Men det er den nasjonale avmakten folk flest opplever – den og den personlige maktesløsheten overfor ei krise som slår blindt og brutalt. Den største faren er at det vokser fram en aggressiv nasjonalisme retta mot alt og alle som kan gjøres til syndebukker. Da hjelper det ikke at Europas eliter insisterer på at de ville noe helt annet med EU.

(Artikklen ble trykt i Klassekapen 16. juli 2011)