Høyre, Frp og Venstre vil ha full krig om arbeidslivet – og i arbeidslivet
Skal det være fritt fram å vinne anbudskamper om offentlige oppdrag ved å dumpe lønninger og arbeidsvilkår?
Slik har EF-domstolen bestemt at det skal være i EU, og slik ser det ut til at juristene i ESA – de fleste av dem er norske - vil ha det i EØS-landet Norge.
Stortingsrepresentanter fra Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet følger opp med å fastslå at slik skal det faktisk bli i Norge – hvis de får bestemme. Klarere har ingen trukket opp frontlinjene mellom det rødgrønne og det blågrå samfunnsalternativet foran valget til høsten:
- Skal den 74 år gamle samarbeidsmodellen fra 1935 mellom partene i arbeidslivet brytes ned?
- Skal anstendige arbeidsgivere tape i konkurransen med uanstendige?
- Skal arbeidslivet bli ei heksegryte av sosial uro og øke motsetningene i samfunnet?
Kampen står om en forskrift som regjeringen sendte ut i februar 2008. Den fastslår at de som leverer tjenester eller tar på seg bygge- eller anleggsarbeid for det offentlige, må garantere de ansatte lønn og arbeidsvilkår på nivå med gjeldende tariffavtale i bransjen, eller ”det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke”. Fra 1. mars 2008 gjelder dette også kommuner og fylkeskommuner.
Den norske forskriften er i samsvar med en ILO-konvensjon (nr. 94) som Norge ratifiserte alt i 1996, og som 58 land har ratifisert.
I juli ble det kjent at ESA, overvåkingsorganet for EØS-avtalen, har reagert på denne forskriften. I første omgang har ESA satt i gang en ”traktatbruddsprosedyre” mot den norske regjeringen med direkte henvisning til den såkalte Rüffert-dommen fra EF-domstolen.
Rüffert-dommen er et frontalangrep mot europeisk fagbevegelse og mot viktige deler av avtaleverket rundt om i Europa. Dommen satte forbud mot at offentlige myndigheter kunne kreve at utenlandske selskap må betale lønn på høyde med tarifflønn ved offentlige byggeoppdrag.
I de fleste land i Europa fins det lovregler som sier at alle innenlandske selskap skal behandles likt. I WTO er det et hovedkrav at utenlandske selskap ikke skal diskrimineres i forhold til innenlandske. EF-domstolen har siden desember 2007 gått stikk motsatt vei.
Rüffert-dommen fastslår at noen selskaper SKAL ha særfordeler i konkurransen. Det er de som eies i ett land og har ansatte som jobber i et annet. Det har ingen betydning hvor eierne bor eller hvor de er statsborgere, bare om selskapet er registrert i et annet land enn der jobben utføres.
EF-domstolen har dermed etablert en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap.
Dette betyr at EU innfører en femte markedsfrihet i tillegg til de fire om fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Det er friheten til å dumpe lønninger og arbeidsvilkår i et land med anstendige standarder i arbeidslivet - bare du har registrert selskapet ditt i et land der lønningene er lave og arbeidsvilkåra elendige.
Hvis grensekryssende selskap skal ha slike særfordeler, blir det slike selskap som vinner anbudskontraktene. Også seriøse arbeidsgivere må følge etter. De tvinges til å svekke sine lønns- og arbeidsvilkår for å vinne kontrakter.
To mottrekk er mulige – hvis det er flertall for det på Stortinget etter valget. Tariffavtaler kan allmenngjøres i større deler av arbeidslivet. Det er NHO sterkt imot og har støtte fra Høyre, Fremskrittspartiet og kanskje også Venstre. Men allmenngjøring hjelper ikke de stadig flere som jobber der hvor det ikke fins noen tariffavtale.
Siste utvei er å gripe inn mot hele avtalesystemet vårt ved å innføre en offentlig minstelønn – slik de fleste land i Europa har sett seg nødt til. Men all erfaring fra andre land viser at minstelønna blir liggende så lavt at den snarere innbyr til lønnsdumping enn til å hindre lønnsdumpinga.
Ikke noe av dette bekymrer talspersoner for Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fra Stortingets næringskomité. Elisabeth Røbekk Nørve fra Høyre fastslår ”at Høyre i denne saken er på linje med ESA”. (Klassekampen 23.7) Hun har full støtte fra partifellen Torbjørn Hansen: ”I internasjonal konkurranse utgjør arbeidsvilkår en del av konkurranseevnen.” (ABC Nyheter 24.7)
Fremskrittspartiets Kåre Fostervold er enig: ”Det fins ikke noe bedre prinsipp enn prinsippet om konkurranse. Fri konkurranse er viktigere enn å bevare lønnsnivået i Norge! Vi har ingenting med å kreve at utenlandske selskaper skal betale norsk lønn.” (ABC Nyheter 24.7.09)
På spørsmål om forskriften bør fjernes ved ”et regimeskifte”, svarer Venstres medlem i næringskomiteen, Leif Helge Kongshaug: ”Absolutt! Vi vil helt klart endre eller fjerne den.” (Klassekampen 23.7.09) Kristelig Folkeparti er heldigvis ikke med på dette kjøret.
Både LO-leder Roar Flåthen og YS-leder Tore Eugen Kvalheim har gått sterkt ut mot ESA i denne saken. Det samme har Anders Folkestad i Unio.
Dermed ligger alt til rette for en massiv faglig mobilisering mot de tre blågrå partiene. Men mobiliseringa står og faller med at velgerne får klar beskjed om hvilket arbeidsliv Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil ha.
ESA har gitt regjeringen tre måneder til å svare på anklagen om ”traktatbrudd”. Hvis ESA ikke gir seg, kan saken fremmes for EFTA-domstolen. Taper vi der, er vi juridisk fortapt. Det fins ingen formell ankemulighet.
Men politisk er det ingen grunn til å gi seg. Rüffert-dommen har rysta fagbevegelsen i så mange land at den ikke blir siste kapitel i historia om det europeiske arbeidslivet. Vår jobb i Norge er å få Rüffert-dommen ut av EØS. Da har vi markert at ILO-konvensjoner ikke skal vike for EØS-regler - og at det ikke er EF-domstolen som skal avgjøre hvordan arbeidslivet bør utvikle seg i Europa.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 15.august 2009)
lørdag 15. august 2009
Øst-Europa nullstilles
I Sentral- og Øst-Europa er pausen over. Krisas andre akt er i gang.
Det er fattige land i sør som rammes hardest når krisa sprer seg fra finansverdenen til realøkonomien. I Europa er det fattige land i øst. De kastes nå inn i like djup krise som på 1990-tallet.- og grunnleggende sett av samme grunn.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa gikk inn ei djup økonomisk og sosial krise etter at Muren falt i 1989. Den hemningsløse kapitalismen som erstatta kommandoøkonomien, fantes det ikke sidestykke til ellers i Europa. I 10-15 år måtte mange land slite for å komme opp på samme økonomiske nivå som på 1980-tallet.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa fikk store underskudd på handelen både med EU og med resten av verden. Det ga dem problem med betalingsbalansen i forhold til utlandet – og førte til at de var ytterst sårbare da valutakrisene i Øst-Asia slo inn i 1997-98.
I alle sentral- og østeuropeiske land økte de sosiale forskjellene kraftig. Store grupper falt ned i fattigdom, mens et lite fåtall skumma fløten av de nye markedsmulighetene.
Alle sentral- og østeuropeiske land fikk en utvikling av kriminalitet og organisert mafia-virksomhet som ødela hverdagen for mange mennesker og undergravde muligheten for en god sosial og økonomisk utvikling.
Mye av ansvaret for denne utviklingen må EU og USA ta gjennom den politikken de la opp til gjennom IMF og Verdensbanken..
Etter at muren falt hadde stormaktene i vest valget mellom to hovedstrategier i forhold til utviklingen i Sentral- og Øst-Europa, den solidariske og den ideologiske.
Det solidariske alternativet måtte ha lagt til grunn at når en halv verdensdel skal finne fram til helt nye måter å leve på, var også den andre halvdelen tjent med å bære noen av byrdene ved overgangen: Gjerne ved rause støtteordninger, men først og fremst ved å åpne for import av de varene som statene i Sentral- og Øst-Europa nå en gang hadde å selge.
Det solidariske alternativet fikk aldri en sjanse. Steil tillit til markedsøkonomiens fortreffelighet bestemte vestlig politikk. Det ideologiske alternativet, raskest mulig overgang til reinest mulig markedsøkonomi ble det eneste viktige.
IMF, Det internasjonale valutafondet, slo an tonen: Vestlig kreditt skulle bare gis til land som forplikta seg til rask overgang til markedsøkonomi. Alle forsøk på å finne en "tredje vei" mellom markedsøkonomi og planøkonomi ble dømt nord og ned. IMF krevde brutale innstramningsprogram parallelt med privatisering og overgang til krass markedskonkurranse.
Slik valgte IMF samme linje overfor Sentral- og Øst-Europa på 1990-tallet som overfor u-land i gjeldskrise på 1980-tallet, og slik Island behandles i dag: ”Vi hjelper dere - hvis dere gjør som vi sier.”
EU kjørte like hardt: EU ville bare normalisere forbindelsene til de land som bøyde seg for krava til IMF.
Kunne det gått annerledes? Når historikerne begynner å leite, vil de kunne oppdage innspill som pekte i helt andre retninger.
Ingen ringere enn presidenten i Deutsche Bank, Alfred Herrhausen, la høsten 1989 fram en plan om en storstilt vestlig investeringsinnsats i Sentral- og Øst-Europa kombinert med at landa i øst skulle kunne opprettholde effektiv beskyttelse av hjemmeindustrien sin. En tilsvarende plan ble lagt fram av Jacques Attali, den gang sjef for EUs investeringsbank for Øst-Europa.
Begge planene ville gitt overgang til markedsøkonomi, men en langsom, kontrollert overgang med sikte på å sikre vekst i økonomien under overgangen - og med fortsatt innenlandsk handlefrihet for regjeringene. Ingen av planene fikk støtte hos dem som la kursen for IMF, Verdensbanken, OECD og EU..
Derimot ble de landa som søkte medlemskap i EU, satt under press for å privatisere deler av trygde- og helsepolitikken, skjære ned sosialt begrunna støtte til boligutgifter, energiutgifter og transportutgifter.
I sum innebar dette grønt lys for sosial dumping i forhold til arbeidslivet lengre vest i Europa: Produksjon i øst ble billig ikke bare fordi lønningene var lave, men også fordi de sosiale standardene ble pressa nedover.
Økonomisk omstilling, økt konkurranse og raknende sosiale sikkerhetsnett førte til at de sosiale ulikhetene økte dramatisk. Økende kriminalitet og korrupsjon organisert av omfattende mafia-nettverk gjorde situasjonen ekstra ille. Ungdom som ikke fant noen plass i det vanlige arbeidslivet, ble frista til å krysse gråsonene mellom svart arbeid og kriminell livberging.
Sett fra søkerland i øst ville det ideelle EU vært et EU med et felles skatte- og avgiftssystem og felles sosialpolitiske ordninger. Da ville fattigfolk i øst fått levekår som det ellers vil ta flere tiår å oppnå. Samtidig ville mye av grunnlaget for mafia-nettverkene falle bort, særlig de som var knytta til handel med kvinner og barn og til korrupsjon.
Men dette var sjølsagt utopi. Velgerne i vest ville ha flykta fra ethvert parti som gikk inn for en slik utjamning av levekår mellom øst og vest i Europa.
EUs løsning ble den brutale: Utjamningen skulle komme gjennom konkurransen i arbeidslivet. Basert på lav lønn og lave standarder i arbeidsliv og sosialpolitikk skulle billige varer fra øst gi grunnlag for en økonomisk vekst som kunne bli raskere enn i vest.
Tanken var at over tid skulle dette jamne ut lønninger, sosiale standarder og levekår mellom øst og vest. Så fikk det ikke hjelpe om det lenge, lenge ville øke de sosiale ulikhetene både i øst og i vest.
Siden oktober i fjor har finans- og økonomikrisa nullstilt dette utjamningsprosjektet. På østkanten i EU er markedskreftene sluppet fri langt utover det som EUs markedsfriheter krever. Det er derfor krisevirkningene slår ekstra hardt ut der.
Og fortsatt er budskapet fra IMF det samme. ”Vi kan hjelpe dere med noen lån - hvis dere gjør som vi sier.”
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. august 2009)
Det er fattige land i sør som rammes hardest når krisa sprer seg fra finansverdenen til realøkonomien. I Europa er det fattige land i øst. De kastes nå inn i like djup krise som på 1990-tallet.- og grunnleggende sett av samme grunn.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa gikk inn ei djup økonomisk og sosial krise etter at Muren falt i 1989. Den hemningsløse kapitalismen som erstatta kommandoøkonomien, fantes det ikke sidestykke til ellers i Europa. I 10-15 år måtte mange land slite for å komme opp på samme økonomiske nivå som på 1980-tallet.
Alle land i Sentral- og Øst-Europa fikk store underskudd på handelen både med EU og med resten av verden. Det ga dem problem med betalingsbalansen i forhold til utlandet – og førte til at de var ytterst sårbare da valutakrisene i Øst-Asia slo inn i 1997-98.
I alle sentral- og østeuropeiske land økte de sosiale forskjellene kraftig. Store grupper falt ned i fattigdom, mens et lite fåtall skumma fløten av de nye markedsmulighetene.
Alle sentral- og østeuropeiske land fikk en utvikling av kriminalitet og organisert mafia-virksomhet som ødela hverdagen for mange mennesker og undergravde muligheten for en god sosial og økonomisk utvikling.
Mye av ansvaret for denne utviklingen må EU og USA ta gjennom den politikken de la opp til gjennom IMF og Verdensbanken..
Etter at muren falt hadde stormaktene i vest valget mellom to hovedstrategier i forhold til utviklingen i Sentral- og Øst-Europa, den solidariske og den ideologiske.
Det solidariske alternativet måtte ha lagt til grunn at når en halv verdensdel skal finne fram til helt nye måter å leve på, var også den andre halvdelen tjent med å bære noen av byrdene ved overgangen: Gjerne ved rause støtteordninger, men først og fremst ved å åpne for import av de varene som statene i Sentral- og Øst-Europa nå en gang hadde å selge.
Det solidariske alternativet fikk aldri en sjanse. Steil tillit til markedsøkonomiens fortreffelighet bestemte vestlig politikk. Det ideologiske alternativet, raskest mulig overgang til reinest mulig markedsøkonomi ble det eneste viktige.
IMF, Det internasjonale valutafondet, slo an tonen: Vestlig kreditt skulle bare gis til land som forplikta seg til rask overgang til markedsøkonomi. Alle forsøk på å finne en "tredje vei" mellom markedsøkonomi og planøkonomi ble dømt nord og ned. IMF krevde brutale innstramningsprogram parallelt med privatisering og overgang til krass markedskonkurranse.
Slik valgte IMF samme linje overfor Sentral- og Øst-Europa på 1990-tallet som overfor u-land i gjeldskrise på 1980-tallet, og slik Island behandles i dag: ”Vi hjelper dere - hvis dere gjør som vi sier.”
EU kjørte like hardt: EU ville bare normalisere forbindelsene til de land som bøyde seg for krava til IMF.
Kunne det gått annerledes? Når historikerne begynner å leite, vil de kunne oppdage innspill som pekte i helt andre retninger.
Ingen ringere enn presidenten i Deutsche Bank, Alfred Herrhausen, la høsten 1989 fram en plan om en storstilt vestlig investeringsinnsats i Sentral- og Øst-Europa kombinert med at landa i øst skulle kunne opprettholde effektiv beskyttelse av hjemmeindustrien sin. En tilsvarende plan ble lagt fram av Jacques Attali, den gang sjef for EUs investeringsbank for Øst-Europa.
Begge planene ville gitt overgang til markedsøkonomi, men en langsom, kontrollert overgang med sikte på å sikre vekst i økonomien under overgangen - og med fortsatt innenlandsk handlefrihet for regjeringene. Ingen av planene fikk støtte hos dem som la kursen for IMF, Verdensbanken, OECD og EU..
Derimot ble de landa som søkte medlemskap i EU, satt under press for å privatisere deler av trygde- og helsepolitikken, skjære ned sosialt begrunna støtte til boligutgifter, energiutgifter og transportutgifter.
I sum innebar dette grønt lys for sosial dumping i forhold til arbeidslivet lengre vest i Europa: Produksjon i øst ble billig ikke bare fordi lønningene var lave, men også fordi de sosiale standardene ble pressa nedover.
Økonomisk omstilling, økt konkurranse og raknende sosiale sikkerhetsnett førte til at de sosiale ulikhetene økte dramatisk. Økende kriminalitet og korrupsjon organisert av omfattende mafia-nettverk gjorde situasjonen ekstra ille. Ungdom som ikke fant noen plass i det vanlige arbeidslivet, ble frista til å krysse gråsonene mellom svart arbeid og kriminell livberging.
Sett fra søkerland i øst ville det ideelle EU vært et EU med et felles skatte- og avgiftssystem og felles sosialpolitiske ordninger. Da ville fattigfolk i øst fått levekår som det ellers vil ta flere tiår å oppnå. Samtidig ville mye av grunnlaget for mafia-nettverkene falle bort, særlig de som var knytta til handel med kvinner og barn og til korrupsjon.
Men dette var sjølsagt utopi. Velgerne i vest ville ha flykta fra ethvert parti som gikk inn for en slik utjamning av levekår mellom øst og vest i Europa.
EUs løsning ble den brutale: Utjamningen skulle komme gjennom konkurransen i arbeidslivet. Basert på lav lønn og lave standarder i arbeidsliv og sosialpolitikk skulle billige varer fra øst gi grunnlag for en økonomisk vekst som kunne bli raskere enn i vest.
Tanken var at over tid skulle dette jamne ut lønninger, sosiale standarder og levekår mellom øst og vest. Så fikk det ikke hjelpe om det lenge, lenge ville øke de sosiale ulikhetene både i øst og i vest.
Siden oktober i fjor har finans- og økonomikrisa nullstilt dette utjamningsprosjektet. På østkanten i EU er markedskreftene sluppet fri langt utover det som EUs markedsfriheter krever. Det er derfor krisevirkningene slår ekstra hardt ut der.
Og fortsatt er budskapet fra IMF det samme. ”Vi kan hjelpe dere med noen lån - hvis dere gjør som vi sier.”
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 8. august 2009)
torsdag 6. august 2009
Kampen rundt Icesave
Desperate islendinger i kamp mot EU, IMF, egen regjering – og Norge
Den såkalte Icesave-avtalen med briter og nederlendere vekker raseri på Island. Den pålegger Island å betale det som i islandsk sammenheng er enorme beløp til briter og nederlendere som var dumme nok til å sette inn sparepengene sine i den islandskeide nettbanken Icesave.
Det svekker ikke raseriet at så mange islendinger på sin side har tatt sjanser som aldri skulle vært tatt. De har flytta boliglånet sitt til en bank i utlandet for å få lavere rente – uten å tenke på valutarisikoen hvis den islandske krona skulle styrte. Næringsdrivende har gått i samme fella. Det gjelder både fiskebåtredere, industriledere, hotelleiere og alle slags forretningsdrivende. Det heter seg at 85 prosent av alle bilkjøp er blitt finansiert med utenlandslån de siste åra. Jo mer som ble lånt utenlands, jo større var faren for at krona skulle styrte.
Banksmellen kom i tillegg, og overgikk både i omfang og ved sine konsekvenser alt den enkelte islending må ta ansvar for. Icesave er derfor bare en del av den forbannelsen som nå hviler over sagaøya. Men det er den delen som i øyeblikket provoserer islendinger mest.
Icesave er (var) en internettbasert bank som retta seg mot kunder i Storbritannia og Nederland. Banken var eid av Landsbanki, en av de tre store bankene på Island.
Icesave tilbød høye renter, seks prosent til britiske innskytere og 5,5 prosent til nederlandske. På to år – fram til sammenbruddet i oktober 2008 – hadde banken fått over 400.000 innskytere, altså langt flere enn det fins mennesker på Island (320.000). De samlede innskuddene var på rundt 55 milliarder norske kroner.
Det samlede nasjonalproduktet på Island er – med dagens turistkurs på islandske kroner - 60-70 milliarder norske kroner. Skulle islandske kroner vært til fritt kjøp og salg på valutamarkedene, ville nasjonalproduktet blitt verdsatt enda lavere. Det er umulig for det islandske samfunnet å stå inne for innskudd av en slikt omfang, når alt annet også har rast sammen.
I oktober i fjor var det hele det islandske banksystemet ute av stand til å fungere, og de tre største bankene ble tatt over av staten. Icesave varsla at den ikke var i stand til å betale noe til innskytere som ville trekke pengene sine tilbake. Det ville alle.
Det har siden da vært harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen om hvem som har ansvaret for å dekke innskuddene i Icesave.
Både jus og makt satte den islandske regjeringen sjakk matt, og det ble før jul prinsipiell enighet om en avtale. Denne avtalen må Alltinget godkjenne for at den skal gjelde. Det kvier mange alltingsrepresentanter seg for å gjøre – mest fordi avtalen er dømt nord og ned av de fleste på Island.
Den juridiske tvangen lå i EØS-forpliktelser for hva som skal skje når banker ryker overende. Men mest avgjørende var det at Island var helt prisgitt velvilje fra andre land for å komme ut det økonomiske uføret. For et år sia var den islandske statsgjelda rundt 60 prosent av nasjonalproduktet. Ved årsskiftet var den 10-13 ganger så stor som nasjonalproduktet – etter som en regner. Ingen land kommer ut av en slik situasjon med egne grep.
Men Alltinget er under kraftig press. Godkjennes ikke Icesave, ryker alle muligheter for å bli medlem av EU. Det har både EU-kommisjonen og flere EU-land gjort klart. Akkurat det vil antakelig et flertall på Alltinget ta med stor ro.
Men da ryker også pengestøtten fra IMF, Det internasjonale pengefondet, og fra de regjeringene som bidrar direkte utenom IMH, blant annet fra de nordiske statene. Det er budskapet også fra den norske regjeringen som er blant de største bidragsyterne. Denne støtten er helt avgjørende for at Island skal ha håp om å hangle seg gjennom de nærmeste åra.
Avtalen med Storbritannia og Nederland innebærer at ansvaret for å dekke innskytertap deles, og siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, får den islandske regjeringen lån fra den britiske og nederlandske til å dekke sitt garantiansvar. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk. Det betyr at før avdragene forfaller, er lånesummen økt med over 50 prosent.
Dette rentenivået er i dagens situasjon urimelig høyt. Statsbankene i Storbritannia og Nederland kan i lang tid framover låne penger til langt lavere rente enn 5,5 prosent.
Ansvarsdelingen skjer ved at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro. Det er det garantibeløpet som islandske innskytere får. Regjeringene i Storbritannia og Nederland skal dekke innskudd over dette beløpet – opp til de garantigrensene på henholdsvis 50.000 pund og 100.000 euro som gjelder i disse to landa.
Denne delingsavtalen innebærer at Island må dekke om lag halvparten av de samlede innskuddene fra briter og nederlendere. Det kan virke greit nok å dele ”likt”, men det er 190 ganger så mange briter som islendinger – og 50 ganger så mange nederlendere.
Det som provoserer mange på Island – både politikere og velgere, er at de må være med på å dekke tapene til utenlandske innskytere i en situasjon der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der et økonomisk system er i grunnleggende krise – både globalt og på Island.
For Storbritannia og Nederland er Icesave samfunnsøkonomisk sett en bagatell. På Island er Icesave-gjelda bare en flik av den samlede gjelda som skal dekkes ved at lønninger og pensjoner kuttes, ved at prisene galopperer oppover, ved at skatter og avgifter økes og ved at offentlige utgifter kuttes.
Islendinger flest må svi i årevis for å komme ut av denne situasjonen. Da svir det ekstra at de 320.000 islendingene skal betale med penger de i dag ikke har for at 400.000 britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av dristige innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 1. august 2009)
Den såkalte Icesave-avtalen med briter og nederlendere vekker raseri på Island. Den pålegger Island å betale det som i islandsk sammenheng er enorme beløp til briter og nederlendere som var dumme nok til å sette inn sparepengene sine i den islandskeide nettbanken Icesave.
Det svekker ikke raseriet at så mange islendinger på sin side har tatt sjanser som aldri skulle vært tatt. De har flytta boliglånet sitt til en bank i utlandet for å få lavere rente – uten å tenke på valutarisikoen hvis den islandske krona skulle styrte. Næringsdrivende har gått i samme fella. Det gjelder både fiskebåtredere, industriledere, hotelleiere og alle slags forretningsdrivende. Det heter seg at 85 prosent av alle bilkjøp er blitt finansiert med utenlandslån de siste åra. Jo mer som ble lånt utenlands, jo større var faren for at krona skulle styrte.
Banksmellen kom i tillegg, og overgikk både i omfang og ved sine konsekvenser alt den enkelte islending må ta ansvar for. Icesave er derfor bare en del av den forbannelsen som nå hviler over sagaøya. Men det er den delen som i øyeblikket provoserer islendinger mest.
Icesave er (var) en internettbasert bank som retta seg mot kunder i Storbritannia og Nederland. Banken var eid av Landsbanki, en av de tre store bankene på Island.
Icesave tilbød høye renter, seks prosent til britiske innskytere og 5,5 prosent til nederlandske. På to år – fram til sammenbruddet i oktober 2008 – hadde banken fått over 400.000 innskytere, altså langt flere enn det fins mennesker på Island (320.000). De samlede innskuddene var på rundt 55 milliarder norske kroner.
Det samlede nasjonalproduktet på Island er – med dagens turistkurs på islandske kroner - 60-70 milliarder norske kroner. Skulle islandske kroner vært til fritt kjøp og salg på valutamarkedene, ville nasjonalproduktet blitt verdsatt enda lavere. Det er umulig for det islandske samfunnet å stå inne for innskudd av en slikt omfang, når alt annet også har rast sammen.
I oktober i fjor var det hele det islandske banksystemet ute av stand til å fungere, og de tre største bankene ble tatt over av staten. Icesave varsla at den ikke var i stand til å betale noe til innskytere som ville trekke pengene sine tilbake. Det ville alle.
Det har siden da vært harde forhandlinger med den britiske og den nederlandske regjeringen om hvem som har ansvaret for å dekke innskuddene i Icesave.
Både jus og makt satte den islandske regjeringen sjakk matt, og det ble før jul prinsipiell enighet om en avtale. Denne avtalen må Alltinget godkjenne for at den skal gjelde. Det kvier mange alltingsrepresentanter seg for å gjøre – mest fordi avtalen er dømt nord og ned av de fleste på Island.
Den juridiske tvangen lå i EØS-forpliktelser for hva som skal skje når banker ryker overende. Men mest avgjørende var det at Island var helt prisgitt velvilje fra andre land for å komme ut det økonomiske uføret. For et år sia var den islandske statsgjelda rundt 60 prosent av nasjonalproduktet. Ved årsskiftet var den 10-13 ganger så stor som nasjonalproduktet – etter som en regner. Ingen land kommer ut av en slik situasjon med egne grep.
Men Alltinget er under kraftig press. Godkjennes ikke Icesave, ryker alle muligheter for å bli medlem av EU. Det har både EU-kommisjonen og flere EU-land gjort klart. Akkurat det vil antakelig et flertall på Alltinget ta med stor ro.
Men da ryker også pengestøtten fra IMF, Det internasjonale pengefondet, og fra de regjeringene som bidrar direkte utenom IMH, blant annet fra de nordiske statene. Det er budskapet også fra den norske regjeringen som er blant de største bidragsyterne. Denne støtten er helt avgjørende for at Island skal ha håp om å hangle seg gjennom de nærmeste åra.
Avtalen med Storbritannia og Nederland innebærer at ansvaret for å dekke innskytertap deles, og siden Island ikke har penger til å dekke noe som helst for tida, får den islandske regjeringen lån fra den britiske og nederlandske til å dekke sitt garantiansvar. Disse låna skal betales tilbake fra 2016 til 2024, men renta er satt så høyt som 5,5 prosent og løper fra første øyeblikk. Det betyr at før avdragene forfaller, er lånesummen økt med over 50 prosent.
Dette rentenivået er i dagens situasjon urimelig høyt. Statsbankene i Storbritannia og Nederland kan i lang tid framover låne penger til langt lavere rente enn 5,5 prosent.
Ansvarsdelingen skjer ved at Island skal dekke alle innskudd opp til 20.887 euro. Det er det garantibeløpet som islandske innskytere får. Regjeringene i Storbritannia og Nederland skal dekke innskudd over dette beløpet – opp til de garantigrensene på henholdsvis 50.000 pund og 100.000 euro som gjelder i disse to landa.
Denne delingsavtalen innebærer at Island må dekke om lag halvparten av de samlede innskuddene fra briter og nederlendere. Det kan virke greit nok å dele ”likt”, men det er 190 ganger så mange briter som islendinger – og 50 ganger så mange nederlendere.
Det som provoserer mange på Island – både politikere og velgere, er at de må være med på å dekke tapene til utenlandske innskytere i en situasjon der det ikke bare er en enkelt bank som er kjørt i grøfta, men der et økonomisk system er i grunnleggende krise – både globalt og på Island.
For Storbritannia og Nederland er Icesave samfunnsøkonomisk sett en bagatell. På Island er Icesave-gjelda bare en flik av den samlede gjelda som skal dekkes ved at lønninger og pensjoner kuttes, ved at prisene galopperer oppover, ved at skatter og avgifter økes og ved at offentlige utgifter kuttes.
Islendinger flest må svi i årevis for å komme ut av denne situasjonen. Da svir det ekstra at de 320.000 islendingene skal betale med penger de i dag ikke har for at 400.000 britiske og nederlandske innskytere skal komme skadesløse ut av dristige innskudd i en bank som også britiske og nederlandske myndigheter burde ha grepet inn mot i tide.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 1. august 2009)
Islandsk rullett om EU
Et ja-flertall som ikke var noe flertall, og som forvirrer til alle kanter
Etter en maratondebatt vedtok Alltinget i forrige uke å sende en søknad om medlemskap i EU. Vedtaket satt langt inne. Flertallet ble så knapt som 33-28 med to avholdende. Hvis tre representanter hadde skifta fra ja til nei, ville det blitt nei-flertall på Alltinget.
Men egentlig var det et klart nei-flertall på Alltinget. Sju av de 33 som stemte for å sende en søknad til Brussel, gikk på talerstolen for å fortelle at de var motstandere av at Island skulle bli medlem av EU - og at de ville være å finne på nei-sida hvis det ble en folkeavstemning om islandsk medlemskap.
En så svakt forankra søknad om medlemskap har EU-kommisjonen aldri tatt i mot. Skepsisen til islandsk politikk og økonomi er alt på forhånd stor i mange EU-land. Skepsisen blir ikke mindre av en søknad om medlemskap som ikke har reell støtte i Alltinget.
I hele vår har det foregått et taktisk svarteperspill mellom partiene på Island. De to store opposisjonspartiene, Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet (Islands Senterparti), har vakla mellom to alternativ. enten få Alltinget til å sette så stramme vilkår for medlemskap at forhandlingene med EU ikke kunne føre fram – eller å skyve velgerne foran seg ved å la dem avgjøre om det skal søkes om medlemskap.
Et forslag om å holde en folkeavstemning om å søke medlemskap, ble avvist av Alltinget med 32 mot 30 stemmer etter en debatt der partigruppene på uoversiktlig vis delte seg på kryss og tvers. Helt til det siste var det helt uvisst hvem som ville stemme hva, for alle standpunkter var taktisk begrunna.
Voteringen om å søke medlemskap splitta også alle partigruppene med unntak av sosialdemokratene. Sosialdemokratene (Samfylkingin) har i mer enn tjue år gjort EU-medlemskap til sin viktigste kampsak, og alle de tjue sosialdemokratene på Alltinget stemte for å søke medlemskap.
Fra Selvstendighetspartiet, det store høyrepartiet som på grunn av tett kobling til fiskebåtrederne har vært et klart nei-parti, var det bare én som stemte for å søke medlemskap, mens 14 stemte nei og én avholdt seg.
Det var til siste øyeblikk stor spenning om hvordan de ni representantene fra Fremskrittspartiet og de fire fra den nye Borgerbevegelsen ville stemme. Hvis mange nok stemte nei, kunne det bli flertall mot å søke medlemskap, for fem fra de Venstre-Grønne varsla alt rett etter valget i mars at de ville stemme mot enhver EU-søknad.
Fremskrittspartiet endte med å dele seg med tre ja og seks nei, mens det var én ja og tre nei fra Borgerbevegelsen, det nye partiet som mener det slåss for interessene til dem som i månedsvis slo på lokk foran Alltinget for å få trukket politikere og ”finansskurker” til ansvar.
Dermed var det alltingsgruppa til de Venstre-grønne, SVs søsterparti på Island, som ble avgjørende. Partiet gikk kraftig fram fra 14 til 22 prosent ved valget i mars og har nå ei alltingsgruppe på 14. Ved voteringen om å søke medlemskap stemte åtte av de fjorten for å søke, fem stemte imot, og gruppelederen avholdt seg fra å stemme.
Stemmegivningen til de åtte har provosert både medlemmer og velgere. Partikongressen i februar fastslo at partiet skulle stå fast på den EU-motstanden som var en viktig del av bakgrunnen for at partiet ble stifta i 1998.
Den gang sprakk forgjengeren, Folkealliansen, på spørsmålet om å gå sammen med sosialdemokratene i et nytt venstreparti, det som nå heter Samfylkingin. En partikongress vedtok da med to tredels flertall å gå sammen med sosialdemokratene.
Mindretallet stifta partiet Venstre-Grønne som ved valget i mars fikk langt større velgeroppslutning enn Folkealliansen hadde før partisplittelsen. Den oppslutningen er nå i fare – av flere grunner.
Valget i mars ga for første gang i Islands historie flertall til de to partiene til venstre. Samtidig var det før så dominerende Selvstendighetspartiet grundig kompromittert gjennom det samrøre av politikk og bankspekulasjon som brakte 300.000 islendinger ut i et økonomisk uføre ingen foreløpig ser slutten på.
De to venstrepartiene gikk derfor sammen i regjering, ei regjering som før eller seinere vil bryte sammen nettopp på EU-spørsmålet. Partilederen for Venstre-Grønne, Steingrimur Sigfusson, har satsa alt på at regjeringen skal få gjort en skikkelig jobb med den akutt påtrengende krisehåndteringa før den bryter sammen.
Det blir ikke lett, for skatter og avgifter må økes – kraftig - og offentlige ytelser kuttes – kraftig- hvis det skal være håp om noen balanse i de offentlige regnskapene. Islandske velgere er nok tålmodige ei stund – men hvor lenge?
Men her og nå er både medlemmene og de mange nei-velgerne til de Venstre-Grønne mest fortvila over at partiet er med på å søke medlemskap i EU. Så nylig som under valgkampen i mars sto partiet fram som garantist mot islandsk medlemskap i EU.
Sju av dem som stemte for å søke medlemskap gikk derfor på talerstolen i Alltinget for å bekrefte at de fortsatt ville arbeide aktivt mot medlemskap i EU. Innlegget til miljøvernminister Svandís Svavarsdóttir gikk dagen etter som gjenganger på islandsk TV og radio fordi hun argumenterte mot EU fra første til siste setning – og avslutta med at hun ville stemme for å søke medlemskap.
Partilederen, som også er finansminister, forsikrer at Venstre-Grønne vil bryte forhandlingene med EU hvis de går i en retning som partiet ikke kan godta. Regjeringspartneren skal også ha godtatt at Venstre-Grønne vil stå fritt til å avvise et framtidig forhandlingsresultat og arbeide aktivt for et nei ved en eventuell folkeavstemning.
Alt dette lukter av et taktisk spill som islendinger er luta lei av. Foreløpig hjelper det lite at Venstre-Grønne har satt inn den beinharde EU-motstanderen Jón Bjarnason som landbruks- og fiskeriminister. Som medlem av regjeringen var han den eneste statsråden som stemte mot å søke medlemskap, og det er han som må føre de fiskeriforhandlingene med EU som kan bli helt avgjørende for om Island blir medlem av EU.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. juli 2009)
Etter en maratondebatt vedtok Alltinget i forrige uke å sende en søknad om medlemskap i EU. Vedtaket satt langt inne. Flertallet ble så knapt som 33-28 med to avholdende. Hvis tre representanter hadde skifta fra ja til nei, ville det blitt nei-flertall på Alltinget.
Men egentlig var det et klart nei-flertall på Alltinget. Sju av de 33 som stemte for å sende en søknad til Brussel, gikk på talerstolen for å fortelle at de var motstandere av at Island skulle bli medlem av EU - og at de ville være å finne på nei-sida hvis det ble en folkeavstemning om islandsk medlemskap.
En så svakt forankra søknad om medlemskap har EU-kommisjonen aldri tatt i mot. Skepsisen til islandsk politikk og økonomi er alt på forhånd stor i mange EU-land. Skepsisen blir ikke mindre av en søknad om medlemskap som ikke har reell støtte i Alltinget.
I hele vår har det foregått et taktisk svarteperspill mellom partiene på Island. De to store opposisjonspartiene, Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet (Islands Senterparti), har vakla mellom to alternativ. enten få Alltinget til å sette så stramme vilkår for medlemskap at forhandlingene med EU ikke kunne føre fram – eller å skyve velgerne foran seg ved å la dem avgjøre om det skal søkes om medlemskap.
Et forslag om å holde en folkeavstemning om å søke medlemskap, ble avvist av Alltinget med 32 mot 30 stemmer etter en debatt der partigruppene på uoversiktlig vis delte seg på kryss og tvers. Helt til det siste var det helt uvisst hvem som ville stemme hva, for alle standpunkter var taktisk begrunna.
Voteringen om å søke medlemskap splitta også alle partigruppene med unntak av sosialdemokratene. Sosialdemokratene (Samfylkingin) har i mer enn tjue år gjort EU-medlemskap til sin viktigste kampsak, og alle de tjue sosialdemokratene på Alltinget stemte for å søke medlemskap.
Fra Selvstendighetspartiet, det store høyrepartiet som på grunn av tett kobling til fiskebåtrederne har vært et klart nei-parti, var det bare én som stemte for å søke medlemskap, mens 14 stemte nei og én avholdt seg.
Det var til siste øyeblikk stor spenning om hvordan de ni representantene fra Fremskrittspartiet og de fire fra den nye Borgerbevegelsen ville stemme. Hvis mange nok stemte nei, kunne det bli flertall mot å søke medlemskap, for fem fra de Venstre-Grønne varsla alt rett etter valget i mars at de ville stemme mot enhver EU-søknad.
Fremskrittspartiet endte med å dele seg med tre ja og seks nei, mens det var én ja og tre nei fra Borgerbevegelsen, det nye partiet som mener det slåss for interessene til dem som i månedsvis slo på lokk foran Alltinget for å få trukket politikere og ”finansskurker” til ansvar.
Dermed var det alltingsgruppa til de Venstre-grønne, SVs søsterparti på Island, som ble avgjørende. Partiet gikk kraftig fram fra 14 til 22 prosent ved valget i mars og har nå ei alltingsgruppe på 14. Ved voteringen om å søke medlemskap stemte åtte av de fjorten for å søke, fem stemte imot, og gruppelederen avholdt seg fra å stemme.
Stemmegivningen til de åtte har provosert både medlemmer og velgere. Partikongressen i februar fastslo at partiet skulle stå fast på den EU-motstanden som var en viktig del av bakgrunnen for at partiet ble stifta i 1998.
Den gang sprakk forgjengeren, Folkealliansen, på spørsmålet om å gå sammen med sosialdemokratene i et nytt venstreparti, det som nå heter Samfylkingin. En partikongress vedtok da med to tredels flertall å gå sammen med sosialdemokratene.
Mindretallet stifta partiet Venstre-Grønne som ved valget i mars fikk langt større velgeroppslutning enn Folkealliansen hadde før partisplittelsen. Den oppslutningen er nå i fare – av flere grunner.
Valget i mars ga for første gang i Islands historie flertall til de to partiene til venstre. Samtidig var det før så dominerende Selvstendighetspartiet grundig kompromittert gjennom det samrøre av politikk og bankspekulasjon som brakte 300.000 islendinger ut i et økonomisk uføre ingen foreløpig ser slutten på.
De to venstrepartiene gikk derfor sammen i regjering, ei regjering som før eller seinere vil bryte sammen nettopp på EU-spørsmålet. Partilederen for Venstre-Grønne, Steingrimur Sigfusson, har satsa alt på at regjeringen skal få gjort en skikkelig jobb med den akutt påtrengende krisehåndteringa før den bryter sammen.
Det blir ikke lett, for skatter og avgifter må økes – kraftig - og offentlige ytelser kuttes – kraftig- hvis det skal være håp om noen balanse i de offentlige regnskapene. Islandske velgere er nok tålmodige ei stund – men hvor lenge?
Men her og nå er både medlemmene og de mange nei-velgerne til de Venstre-Grønne mest fortvila over at partiet er med på å søke medlemskap i EU. Så nylig som under valgkampen i mars sto partiet fram som garantist mot islandsk medlemskap i EU.
Sju av dem som stemte for å søke medlemskap gikk derfor på talerstolen i Alltinget for å bekrefte at de fortsatt ville arbeide aktivt mot medlemskap i EU. Innlegget til miljøvernminister Svandís Svavarsdóttir gikk dagen etter som gjenganger på islandsk TV og radio fordi hun argumenterte mot EU fra første til siste setning – og avslutta med at hun ville stemme for å søke medlemskap.
Partilederen, som også er finansminister, forsikrer at Venstre-Grønne vil bryte forhandlingene med EU hvis de går i en retning som partiet ikke kan godta. Regjeringspartneren skal også ha godtatt at Venstre-Grønne vil stå fritt til å avvise et framtidig forhandlingsresultat og arbeide aktivt for et nei ved en eventuell folkeavstemning.
Alt dette lukter av et taktisk spill som islendinger er luta lei av. Foreløpig hjelper det lite at Venstre-Grønne har satt inn den beinharde EU-motstanderen Jón Bjarnason som landbruks- og fiskeriminister. Som medlem av regjeringen var han den eneste statsråden som stemte mot å søke medlemskap, og det er han som må føre de fiskeriforhandlingene med EU som kan bli helt avgjørende for om Island blir medlem av EU.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 25. juli 2009)
Soria Moria på alvor?
Vil du målbære norske interesser overfor EU og bygge nettverk i EU-land?
LO-kongressen i mai advarte kraftig mot helsedirektivet. Her er vedtaket:
”Helsetjenester skal ikke være en handelsvare. LO er i mot markedstenking, bedriftsøkonomisk lønnsomhetsvurdering, konkurranseutsetting og privatisering i helsevesenet. Planlegging og dimensjonering av landets helsetilbud må være statens ansvar. I denne sammenheng blir det viktig å motarbeide et helsedirektiv fra EU dersom det vil undergrave muligheten for nasjonal styring.”
Forslaget til direktiv er omstridt også i EU. Mange regjeringer stritter imot, EU-parlamentet er sterkt splitta, fagforbund og pasientorganisasjoner har engasjert seg. Her fins det allianseparter i massevis for dem som er skeptiske til direktivet.
Hvis direktivet blir vedtatt i EU, er det meningen at det skal inn i EØS-avtalen. Det går ikke an å late som om vi kan diskutere direktivet isolert fra debatten i andre land.
Det ville i så fall være i strid med Soria Moria-erklæringen. Der står det :
”Det må legges til rette for at norske interesser kan hevdes mer effektivt og tidlig nok slik at en har muligheter for å påvirke EU-beslutninger som er av betydning for Norge enten det skjer gjennom EØS-avtalen eller på annen måte. … Regjeringen vil øke støtten til interesseorganisasjoner som kan målbære norske interesser overfor EU-prosesser av EØS-relevans, bygge nettverk i EU-land og bringe erfaringer fra Europa-arbeid tilbake for å stimulere til økt debatt i Norge.”
I Norge er det først og fremst Fagforbundet og Norsk Sykepleierforbund som har gått inn i debatten om helsedirektivet. De har regjeringen i ryggen hvis de bygger allianser i andre land i arbeidet med dette direktivet.
Helsedirektivet skal etter forutsetningene inn i EØS-avtalen. Norge har som vanlig rett til å reservere seg mot slike direktiv, det vil si å hindre at direktivet blir omgjort til norsk lov.
I en foreløpig høringsuttalelse fra den norske regjeringen er det ingen prinsipielle motforestillinger mot at norsk helsevesen underlegges EUs helsedirektiv. Det stilles riktignok en serie vilkår – eller skal vi kalle det ønsker - som også andre regjeringer kan ha stilt. Enkelte av dem er nok i strid med hva EU-kommisjonen vil med direktivet, men samtidig er de såpass generelt formulert at de er lite bindende – både for EU og for Norge.
Her er noen av vilkåra/ønskene som den norske regjeirngen har sendt til Brussel:
- Mulighetene for å planlegge og kontrollere de offentlige helsekostnadene må trygges,
- norske prioriteringer mellom pasientgrupper må ikke undergraves,
- kvaliteten på helsetjenestene må sikres,
- helsetilbudet i tynt befolkede områder må opprettholdes,
- medlemsstatene må sjøl avgjøre hva som er passende og etisk forsvarlig behandling,
- det må ikke bli slik at bare de mest ressurssterke pasientene kan nyte godt av helsetjenester i utlandet,
- kvinners helse og kvinnesjukdommer må gis tilstrekkelig oppmerksomhet i forslaget fra EU-kommisjonen
- friheten til å yte helsetjenester og til å etablere seg i et annet land må ikke bety rett til å få offentlig støtte fra dette landet.
Det var i juli 2008 EU-kommisjonen la fram forslaget til helsedirektiv – eller ”Direktiv om pasientrettigheter i forbindelse med grenseoverskridende helsetjenester” som er det offisielle navnet. Seinere er det også i Norge framstilt som et direktiv om pasientrettigheter – og som noe ganske uskyldig i forhold til hvor omfattende konsekvensene kan bli.
Direktivet gjelder helsetjenester ”uansett hvordan de tilrettelegges, finner sted og finansieres, og om det skjer i offentlig eller privat regi”. (Art. 2)
Hvis helsedirektivet godtas av regjering og Storting, plikter Norge å betale for helsetjenester i andre EU- og EØS-land hvis det dreier seg om behandling en norsk borger har krav på etter norsk lov. Det må betales så mye som behandlingen faktisk har kosta der den er utført, men ikke mer enn hva det ville ha kosta om behandlingen fant sted i Norge.
For helsetjenester utafor sjukehus i andre medlemsland trengs det ingen forhåndstillatelse fra det nasjonale helsevesenet hvis det dreier seg om behandling en har rett til i eget land.
EU-kommisjonen ville helst ha en tilsvarende ordning også for sjukehusbehandling, altså en rett til fullstendig fritt sjukehusvalg i alle 30 EU- og EØS-land. Men en del regjeringer, blant annet den britiske og den danske, ville ikke godta det. De mente at forhåndgodkjenning av sjukehusbehandling utenlands er nødvendig for å bevare budsjettbalansen i helsevesenet, for å sikre kvaliteten på helsetjenestene og for å oppnå et mest mulig likeverdig helsetilbud til alle borgere.
Dette har full støtte fra arbeidsgiverorganisasjonen for europeiske sjukehus (HOSPEEM). Denne organisasjonen – der SPEKTER er med fra norsk side – går inn for at det fortsatt må kreves forhåndstillatelser for all sjukehusbehandling utenlands: ”Det trengs for å kunne styre finansieringen av de nasjonale helsetilbudene, for å planlegge hvordan helsetjenestene skal ytes og for å forvalte helsearbeiderne.”
EU-kommisjonen valgte derfor å trekke seg et halvt skritt tilbake. Forslaget til direktiv gir medlemsstatene mulighet for å kreve forhåndstillatelse hvis ”utstrømningen av pasienter” blir så stor at den rammer budsjettbalansen i helsevesenet eller evnen til å styre helsesektoren. Lar ikke slike problem seg påvise, kan det ikke kreves forhåndstillatelse for sjukehusbehandling i utlandet. Hvorvidt problemene er blitt for store, kan det bli evig strid om – med EU-kommisjonen som oppmann og EF-domstolen som dommer.
I EU vil dragkampen om helsedirektivet vare hele høsten, og kanskje mye lenger hvis det ikke blir enighet om direktivet på EU-toppmøtet i desember 2009.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. juli 2009
)
LO-kongressen i mai advarte kraftig mot helsedirektivet. Her er vedtaket:
”Helsetjenester skal ikke være en handelsvare. LO er i mot markedstenking, bedriftsøkonomisk lønnsomhetsvurdering, konkurranseutsetting og privatisering i helsevesenet. Planlegging og dimensjonering av landets helsetilbud må være statens ansvar. I denne sammenheng blir det viktig å motarbeide et helsedirektiv fra EU dersom det vil undergrave muligheten for nasjonal styring.”
Forslaget til direktiv er omstridt også i EU. Mange regjeringer stritter imot, EU-parlamentet er sterkt splitta, fagforbund og pasientorganisasjoner har engasjert seg. Her fins det allianseparter i massevis for dem som er skeptiske til direktivet.
Hvis direktivet blir vedtatt i EU, er det meningen at det skal inn i EØS-avtalen. Det går ikke an å late som om vi kan diskutere direktivet isolert fra debatten i andre land.
Det ville i så fall være i strid med Soria Moria-erklæringen. Der står det :
”Det må legges til rette for at norske interesser kan hevdes mer effektivt og tidlig nok slik at en har muligheter for å påvirke EU-beslutninger som er av betydning for Norge enten det skjer gjennom EØS-avtalen eller på annen måte. … Regjeringen vil øke støtten til interesseorganisasjoner som kan målbære norske interesser overfor EU-prosesser av EØS-relevans, bygge nettverk i EU-land og bringe erfaringer fra Europa-arbeid tilbake for å stimulere til økt debatt i Norge.”
I Norge er det først og fremst Fagforbundet og Norsk Sykepleierforbund som har gått inn i debatten om helsedirektivet. De har regjeringen i ryggen hvis de bygger allianser i andre land i arbeidet med dette direktivet.
Helsedirektivet skal etter forutsetningene inn i EØS-avtalen. Norge har som vanlig rett til å reservere seg mot slike direktiv, det vil si å hindre at direktivet blir omgjort til norsk lov.
I en foreløpig høringsuttalelse fra den norske regjeringen er det ingen prinsipielle motforestillinger mot at norsk helsevesen underlegges EUs helsedirektiv. Det stilles riktignok en serie vilkår – eller skal vi kalle det ønsker - som også andre regjeringer kan ha stilt. Enkelte av dem er nok i strid med hva EU-kommisjonen vil med direktivet, men samtidig er de såpass generelt formulert at de er lite bindende – både for EU og for Norge.
Her er noen av vilkåra/ønskene som den norske regjeirngen har sendt til Brussel:
- Mulighetene for å planlegge og kontrollere de offentlige helsekostnadene må trygges,
- norske prioriteringer mellom pasientgrupper må ikke undergraves,
- kvaliteten på helsetjenestene må sikres,
- helsetilbudet i tynt befolkede områder må opprettholdes,
- medlemsstatene må sjøl avgjøre hva som er passende og etisk forsvarlig behandling,
- det må ikke bli slik at bare de mest ressurssterke pasientene kan nyte godt av helsetjenester i utlandet,
- kvinners helse og kvinnesjukdommer må gis tilstrekkelig oppmerksomhet i forslaget fra EU-kommisjonen
- friheten til å yte helsetjenester og til å etablere seg i et annet land må ikke bety rett til å få offentlig støtte fra dette landet.
Det var i juli 2008 EU-kommisjonen la fram forslaget til helsedirektiv – eller ”Direktiv om pasientrettigheter i forbindelse med grenseoverskridende helsetjenester” som er det offisielle navnet. Seinere er det også i Norge framstilt som et direktiv om pasientrettigheter – og som noe ganske uskyldig i forhold til hvor omfattende konsekvensene kan bli.
Direktivet gjelder helsetjenester ”uansett hvordan de tilrettelegges, finner sted og finansieres, og om det skjer i offentlig eller privat regi”. (Art. 2)
Hvis helsedirektivet godtas av regjering og Storting, plikter Norge å betale for helsetjenester i andre EU- og EØS-land hvis det dreier seg om behandling en norsk borger har krav på etter norsk lov. Det må betales så mye som behandlingen faktisk har kosta der den er utført, men ikke mer enn hva det ville ha kosta om behandlingen fant sted i Norge.
For helsetjenester utafor sjukehus i andre medlemsland trengs det ingen forhåndstillatelse fra det nasjonale helsevesenet hvis det dreier seg om behandling en har rett til i eget land.
EU-kommisjonen ville helst ha en tilsvarende ordning også for sjukehusbehandling, altså en rett til fullstendig fritt sjukehusvalg i alle 30 EU- og EØS-land. Men en del regjeringer, blant annet den britiske og den danske, ville ikke godta det. De mente at forhåndgodkjenning av sjukehusbehandling utenlands er nødvendig for å bevare budsjettbalansen i helsevesenet, for å sikre kvaliteten på helsetjenestene og for å oppnå et mest mulig likeverdig helsetilbud til alle borgere.
Dette har full støtte fra arbeidsgiverorganisasjonen for europeiske sjukehus (HOSPEEM). Denne organisasjonen – der SPEKTER er med fra norsk side – går inn for at det fortsatt må kreves forhåndstillatelser for all sjukehusbehandling utenlands: ”Det trengs for å kunne styre finansieringen av de nasjonale helsetilbudene, for å planlegge hvordan helsetjenestene skal ytes og for å forvalte helsearbeiderne.”
EU-kommisjonen valgte derfor å trekke seg et halvt skritt tilbake. Forslaget til direktiv gir medlemsstatene mulighet for å kreve forhåndstillatelse hvis ”utstrømningen av pasienter” blir så stor at den rammer budsjettbalansen i helsevesenet eller evnen til å styre helsesektoren. Lar ikke slike problem seg påvise, kan det ikke kreves forhåndstillatelse for sjukehusbehandling i utlandet. Hvorvidt problemene er blitt for store, kan det bli evig strid om – med EU-kommisjonen som oppmann og EF-domstolen som dommer.
I EU vil dragkampen om helsedirektivet vare hele høsten, og kanskje mye lenger hvis det ikke blir enighet om direktivet på EU-toppmøtet i desember 2009.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 18. juli 2009
)
- Smash Sinn Fein!
Partiet som kom inn i EU-parlamentet fra to land, men ikke nå lenger
De er i regjering sammen i Nord-Irland. Det forhindrer ikke at DUP, det største unionistpartiet, kjørte valgkamp mot regjeringspartneren med parolen ”Smash Sinn Fein!”
Det gikk ikke så bra. Et utbryterparti bidro til at DUP nesten ble halvert, mens Sinn Fein holdt stillingen, ble største parti i nord (26 prosent) og beholdt mandatet sitt i EU-parlamentet.
Også i den irske republikken var det hardt kjør mot Sinn Fein. Partiet økte stemmetallet, men tapte det eneste mandatet, det i Dublin. Der skulle det bare velges 3 til EU-parlamentet mot 4 i 2004.
De fleste EU-land bruker hele landet som valgkrets ved EU-valgene. Unntakene er Storbritannia, Frankrike – og Irland. De 12 irske representantene velges fra fire valgkretser. Ingen andre land er i nærheten av så små valgkretser.
Det førte til at Arbeiderpartiet med 13,9 prosent fikk tre mandater, mens Sinn Fein med 11,2 prosent ble uten mandat.
Det var Mary Lou McDonald som ble valgt inn i EU-parlamentet for Sinn Fein i 2004. Hun skilte seg ut fra barske Sinn Fein-kadre med en utstråling à la Anne Enger og Aina Bartmann – og var den ubestridte nei-dronningen ved folkeavstemningen om Lisboa-traktaten i 2007.
Det skal etter planen være ny folkeavstemning til høsten for å snu nei-flertallet til et ja-flertall. En mangesidig og hensynsløs bakvaskelseskampanje ble satt inn for å ”ta henne ut” av neste kampanje.
Én av de mange anklagene var at hun hadde mye fravær fra EU-parlamentet. Det satte ingen stopp for anklagene at hun hadde to småbarn, ett av dem født i 2006, og at EU-parlamentet verken har permisjonsregler eller vararepresentanter. Alt fravær registreres som fravær.
Det mest påfallende var at det de siste ukene kom stort oppslåtte intervjuer i ledende aviser med trotskisten Joe Higgins om hvor prektig han er – trass i alle sine provokasjoner mot det gode borgerskap i Dublin. Higgins hadde i 2004 hadde fått fem prosent i Dublin og ble nok ikke vurdert som en farlig utfordrer når mandatene skulle fordeles.
Så gikk det ikke bedre enn at Sinn Fein mista femteparten av sine 60.000 velgere i Dublin, mens trotskistene mer enn dobla sitt stemmetall fra 23.000 i 2004 til over 50.000 nå. Dermed var Mary Lou McDonald ute og Joe Higgins inne.
Om det er den irske høyresida eller venstresida som kommer best ut av dette personskiftet i EU-parlamentet, kan det være ulike meninger om. Men politisk er det interessant at ved et valg der høyretendensen var så klar i de fleste EU-land, stemte hver fjerde velger i konservative Dublin enten på en militant trotskist eller på nestlederen i Sinn Fein.
Irsk politikk har vært langt mindre klassebestemt enn ellers i Vest-Europa. To store konservative partier har dominert det politiske livet og har skifta på å lede regjeringer, Fine Gael og Fianna Fáil.
De to partiene skilte lag tidlig på 1920-tallet fordi de var uenige om hvilken strategi som ville føre fram til reell uavhengighet for Irland. Siden har de beholdt grepet over irsk politikk, Fine Gael som et kristelig-demokratisk parti av det strengere slaget og Fianna Fáil som et parti med en særegen blanding av nyliberalisme og populisme.
De to partiene bekjemper hverandre ved valg og i den daglige polemikken, men de står for samme politiske hovedlinje. Fianna Fáil er for tida i regjering med de grønne og en del andre mindre partier og har hovedansvaret for at irsk økonomi er ekstra hardt ramma av den økonomiske krisa.
Mange ledende politikere fra Fianna Fáil er innblanda i korrupsjonsskandaler, og det tette samrøret mellom partiledelsen og banknæringen har provosert voldsomt. Fianna Fáil måtte svi for det ved valget, men ikke så mye som de grønne som ble helt utradert.
Opposisjonen krever nyvalg, men regjeringen kan vente til 2012 så det blir nok ikke valg med det første. Et valg nå ville antakelig ført til en regjering av Fine Gael og Labour, og dermed samme politikk som før.
Labour har aldri hatt noen sterk stilling i irsk politikk og har inntil valget nå hatt en oppslutning på 10-12 prosent. Krisa har dreid partiet til venstre, men foreløpig ikke mer enn at partiledelsen ser Fine Gael som en naturlig regjeringspartner.
Irland er hardt ramma av den økonomiske krisa, og det har fått en god del velgere til å se seg utålmodig til venstre. Sinn Fein har de siste månedene reist perspektivet om å samle Labour, Sinn Fein, de grønne, fagbevegelsen og andre sosiale bevegelser til en ny allianse i irsk politikk – for å ta opp kampen med to store konservative partiene.
Dette er en grupperinger som inntil nylig var helt ubetydelige i irsk politikk og som fortsatt samler under 30 prosent av de irske velgerne. Budskapet fra Sinn Fein er enkelt nok: hvis det kan tømres en venstreallianse som virkelig får 30 prosent ved valg, vil det kunne bli det nye tyngdepunktet i irsk politikk.
Skulle venstresida finne sammen på denne måten, må Fianna Fáil enten gå sammen med erkefienden Fine Gael for å etablere en klar høyre-venstre-kamp for første gang i Irland – eller samarbeide til venstre med en gruppering som ikke lenger kan behandles som en juniorpartner.
Foreløpig tar ikke Labour-ledelsen denne utfordringen fra Sinn Fein såpass alvorlig at den svarer. Det avgjørende blir hvordan fagbevegelsen stiller seg. Den har alltid vært en forsiktig og samarbeidsvillig partner både til arbeidsgiverne og til den politiske makta, men er kraftig radikalisert av kriseutviklingen. Det største fagforbundet, Siptu, advarer nå Labour mot å samarbeide med Fine Gael, ”de mest reaksjonære i landet”.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. juli 2009)
De er i regjering sammen i Nord-Irland. Det forhindrer ikke at DUP, det største unionistpartiet, kjørte valgkamp mot regjeringspartneren med parolen ”Smash Sinn Fein!”
Det gikk ikke så bra. Et utbryterparti bidro til at DUP nesten ble halvert, mens Sinn Fein holdt stillingen, ble største parti i nord (26 prosent) og beholdt mandatet sitt i EU-parlamentet.
Også i den irske republikken var det hardt kjør mot Sinn Fein. Partiet økte stemmetallet, men tapte det eneste mandatet, det i Dublin. Der skulle det bare velges 3 til EU-parlamentet mot 4 i 2004.
De fleste EU-land bruker hele landet som valgkrets ved EU-valgene. Unntakene er Storbritannia, Frankrike – og Irland. De 12 irske representantene velges fra fire valgkretser. Ingen andre land er i nærheten av så små valgkretser.
Det førte til at Arbeiderpartiet med 13,9 prosent fikk tre mandater, mens Sinn Fein med 11,2 prosent ble uten mandat.
Det var Mary Lou McDonald som ble valgt inn i EU-parlamentet for Sinn Fein i 2004. Hun skilte seg ut fra barske Sinn Fein-kadre med en utstråling à la Anne Enger og Aina Bartmann – og var den ubestridte nei-dronningen ved folkeavstemningen om Lisboa-traktaten i 2007.
Det skal etter planen være ny folkeavstemning til høsten for å snu nei-flertallet til et ja-flertall. En mangesidig og hensynsløs bakvaskelseskampanje ble satt inn for å ”ta henne ut” av neste kampanje.
Én av de mange anklagene var at hun hadde mye fravær fra EU-parlamentet. Det satte ingen stopp for anklagene at hun hadde to småbarn, ett av dem født i 2006, og at EU-parlamentet verken har permisjonsregler eller vararepresentanter. Alt fravær registreres som fravær.
Det mest påfallende var at det de siste ukene kom stort oppslåtte intervjuer i ledende aviser med trotskisten Joe Higgins om hvor prektig han er – trass i alle sine provokasjoner mot det gode borgerskap i Dublin. Higgins hadde i 2004 hadde fått fem prosent i Dublin og ble nok ikke vurdert som en farlig utfordrer når mandatene skulle fordeles.
Så gikk det ikke bedre enn at Sinn Fein mista femteparten av sine 60.000 velgere i Dublin, mens trotskistene mer enn dobla sitt stemmetall fra 23.000 i 2004 til over 50.000 nå. Dermed var Mary Lou McDonald ute og Joe Higgins inne.
Om det er den irske høyresida eller venstresida som kommer best ut av dette personskiftet i EU-parlamentet, kan det være ulike meninger om. Men politisk er det interessant at ved et valg der høyretendensen var så klar i de fleste EU-land, stemte hver fjerde velger i konservative Dublin enten på en militant trotskist eller på nestlederen i Sinn Fein.
Irsk politikk har vært langt mindre klassebestemt enn ellers i Vest-Europa. To store konservative partier har dominert det politiske livet og har skifta på å lede regjeringer, Fine Gael og Fianna Fáil.
De to partiene skilte lag tidlig på 1920-tallet fordi de var uenige om hvilken strategi som ville føre fram til reell uavhengighet for Irland. Siden har de beholdt grepet over irsk politikk, Fine Gael som et kristelig-demokratisk parti av det strengere slaget og Fianna Fáil som et parti med en særegen blanding av nyliberalisme og populisme.
De to partiene bekjemper hverandre ved valg og i den daglige polemikken, men de står for samme politiske hovedlinje. Fianna Fáil er for tida i regjering med de grønne og en del andre mindre partier og har hovedansvaret for at irsk økonomi er ekstra hardt ramma av den økonomiske krisa.
Mange ledende politikere fra Fianna Fáil er innblanda i korrupsjonsskandaler, og det tette samrøret mellom partiledelsen og banknæringen har provosert voldsomt. Fianna Fáil måtte svi for det ved valget, men ikke så mye som de grønne som ble helt utradert.
Opposisjonen krever nyvalg, men regjeringen kan vente til 2012 så det blir nok ikke valg med det første. Et valg nå ville antakelig ført til en regjering av Fine Gael og Labour, og dermed samme politikk som før.
Labour har aldri hatt noen sterk stilling i irsk politikk og har inntil valget nå hatt en oppslutning på 10-12 prosent. Krisa har dreid partiet til venstre, men foreløpig ikke mer enn at partiledelsen ser Fine Gael som en naturlig regjeringspartner.
Irland er hardt ramma av den økonomiske krisa, og det har fått en god del velgere til å se seg utålmodig til venstre. Sinn Fein har de siste månedene reist perspektivet om å samle Labour, Sinn Fein, de grønne, fagbevegelsen og andre sosiale bevegelser til en ny allianse i irsk politikk – for å ta opp kampen med to store konservative partiene.
Dette er en grupperinger som inntil nylig var helt ubetydelige i irsk politikk og som fortsatt samler under 30 prosent av de irske velgerne. Budskapet fra Sinn Fein er enkelt nok: hvis det kan tømres en venstreallianse som virkelig får 30 prosent ved valg, vil det kunne bli det nye tyngdepunktet i irsk politikk.
Skulle venstresida finne sammen på denne måten, må Fianna Fáil enten gå sammen med erkefienden Fine Gael for å etablere en klar høyre-venstre-kamp for første gang i Irland – eller samarbeide til venstre med en gruppering som ikke lenger kan behandles som en juniorpartner.
Foreløpig tar ikke Labour-ledelsen denne utfordringen fra Sinn Fein såpass alvorlig at den svarer. Det avgjørende blir hvordan fagbevegelsen stiller seg. Den har alltid vært en forsiktig og samarbeidsvillig partner både til arbeidsgiverne og til den politiske makta, men er kraftig radikalisert av kriseutviklingen. Det største fagforbundet, Siptu, advarer nå Labour mot å samarbeide med Fine Gael, ”de mest reaksjonære i landet”.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 11. juli 2009)
Valgkamp om Posten
Flåthen: Lønningene er dumpa til et nivå vi har vært ukjent med i vår del av Europa
Postdirektivet kan bli ei vond sak for Arbeiderpartiet i denne valgkampen. LO har tatt med to spørsmål om postdirektivet blant de 41 som er stilt alle norske partier:
Vil partiet
• utsette innføringen av EUs 3. postdirektiv?
• utrede konsekvensene av å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen mot dette direktivet?
Spørsmåla er en direkte oppfølging av enstemmige vedtak på LO-kongressen i mai.
LO-leder Roar Flåthen fulgte opp kongressvedtaket på en kraftfull måte i en artikkel i Dagsavisen på tirsdag. Flåthen viser til at i land med så sterke faglige tradisjoner som Tyskland og Nederland har konkurransen innen postsektoren ført til at ”lønningene og de sosiale ordningene er dumpet til et nivå vi til nå har vært ukjent med i vår del av Europa”.
Postdirektivet rammer ikke bare postfolka, men også lokalsamfunn over store deler av landet. En undersøkelsen som Postkom har gjennomført, viser at 78 prosent av ordførerne enten vil avvise postdirektivet eller i det minste utsette innføringen.
Tillitsvalgte i Postkom har i lengre tid prøvd å få fram de mange grunnene til å avvise postdirektivet. Her er noen av dem.
Postansatte rammes: Over hele Europa rammes postansatte når postmonopolene fjernes. Postansatte opplever at arbeidsmengden øker, at det blir mer ubekvem arbeidstid, mer skiftarbeid, mer bruk av deltid og mer bruk av korttidskontrakter, ofte i form av innleie fra utleiefirma. Ansatte med tariffavtale og pensjonsordning erstattes av kontraktører, arbeidsfolk som defineres som sjølstendige næringsdrivende uten feriepenger, uten sjukelønnsordning, uten pensjonsrettigheter og med ei betaling langt under tarifflønn.
Det blir ikke billigere: Konkurransen om posttjenestene skulle føre til billigere posttjenester. Det var hensikten fra EUs side, og det er slik liberaliseringene har vært begrunna overfor publikum. Men virkningene har vært mildest talt tvetydige. Undersøkelser fra land etter land viser at de store bedriftskundene har tjent på liberaliseringen, men for privatkundene har brevportoen gått opp.
Kampen om lønnsomme brev. Det har vært penger å tjene på å få fram post og pakker fra store avsendere som offentlige etater, store organisasjoner og store bedrifter til mottakere i tettbygde strøk. Det er her det vil bli kamp om ”lønnsomme brev”. Her vil konkurranse presse prisene ned.
Hvis Posten ikke kan tjene penger rundt Oslofjorden lenger, hva blir da portoen på brev til og fra Nord-Norge?
Enhetsportoen i fare: Hvis prisene presses ned i tettbygde strøk, får Posten mindre overskudd til å dekke kostnadene ved å frakte brev og pakker til og fra spredtbygde områder. En stund vil statskassa dekke slike underskudd gjennom avtaler med Posten. Men da blir støtten til Posten del av hvert eneste budsjettforlik på Stortinget. I kampen mot alle andre gode formål kan det i lengden bli vanskelig å opprettholde enhetsportoen vår: det at det har kosta like mye å sende et brev innen Oslo som til og fra Finnmark
Men er det mulig å vinne kampen om å reservere seg mot et EU-direktiv slik som Arbeiderpartiet er skrudd sammen?
Ja, kunne postansatte nedkjempe Bush-administrasjonen mens den enda var på topp politisk, må det jo være mulig å vinne fram her i Norge!
Mens postansatte i Europa har gått på nederlag etter nederlag i kampen for å opprettholde opparbeidede lønns- og arbeidsvilkår, har kollegene i USA klart å holde avregulering, privatisering og lønnsdumping unna.
Det betyr ikke at pådriverne for avregulering er svakere i USA enn i Europa. Bush-regjeringen satte – med god støtte fra høylytte og ressurssterke pressgrupper – alt inn på å tvinge fram konkurranse om postleveranser.
En langvarig dragkamp endte 20. desember 2006 da en ny postlov ble vedtatt enstemmig(!) av Senatet. Loven fastslår at USPS (US Postal Service) fortsatt skal være et statseid selskap med enerett til å levere vanlig brevpost og med ansvar for å levere post seks dager i uka – stikk i strid med hva Bush-administrasjonen hadde foreslått.
Hvordan kunne en slik seier vinnes mot så sterke motkrefter?
Fra 1994 har postforbunda i USA forberedt seg på denne styrkeprøven. Organisasjonene til de postansatte utvikla en brei allianse med fagforeninger i andre bransjer, med lokale myndigheter, næringsliv i spredtbygde strøk, viktige brukere av postsendinger og andre miljøer som gjerne ville ha et postselskap med ansvar for universelle tjenester. Denne alliansen har jobba tett sammen med budskapet: Hva hjelper det folk flest om det blir billigere å sende brev og pakker dersom posttilbudet svekkes, lokalsamfunn rammes - og hvis venner og bekjente må ned i lønn, flytte vekk eller miste jobben?
Postdirektivet skal etter forutsetningene inn i EØS-avtalen. Men Norge har i henhold til denne avtalen rett til å reservere seg mot enkeltdirektiv. Det er det all mulig grunn til.
Kampen mot postdirektivet kan vinnes hvis alle som rammes, kaster seg inn i en felles kampanje for å kreve at Norge må reservere seg mot postdirektivet. Det trengs en brei allianse av fagforeninger, bedrifter og lokale industriforening, bondelag og lokale miljøforeninger, partilag og kommunestyrer – kort sagt av alle som vil verge lokalsamfunnet sitt fra å smuldre opp ved at posttjenestene blir dyrere og sjeldnere.
For første gang kan et EU-direktiv stå sentralt i en valgkamp. SV og Senterpartiet vil bruke reservasjonsretten mot direktivet. Bare sju prosent av ordførerne til Arbeiderpartiet vil godta direktivet her og nå. Hva vil de som står på valgbare plasser på Arbeiderparti-listene? Det kan noen finne på å spørre om i denne valgkampen.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. juli 2009)
Postdirektivet kan bli ei vond sak for Arbeiderpartiet i denne valgkampen. LO har tatt med to spørsmål om postdirektivet blant de 41 som er stilt alle norske partier:
Vil partiet
• utsette innføringen av EUs 3. postdirektiv?
• utrede konsekvensene av å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen mot dette direktivet?
Spørsmåla er en direkte oppfølging av enstemmige vedtak på LO-kongressen i mai.
LO-leder Roar Flåthen fulgte opp kongressvedtaket på en kraftfull måte i en artikkel i Dagsavisen på tirsdag. Flåthen viser til at i land med så sterke faglige tradisjoner som Tyskland og Nederland har konkurransen innen postsektoren ført til at ”lønningene og de sosiale ordningene er dumpet til et nivå vi til nå har vært ukjent med i vår del av Europa”.
Postdirektivet rammer ikke bare postfolka, men også lokalsamfunn over store deler av landet. En undersøkelsen som Postkom har gjennomført, viser at 78 prosent av ordførerne enten vil avvise postdirektivet eller i det minste utsette innføringen.
Tillitsvalgte i Postkom har i lengre tid prøvd å få fram de mange grunnene til å avvise postdirektivet. Her er noen av dem.
Postansatte rammes: Over hele Europa rammes postansatte når postmonopolene fjernes. Postansatte opplever at arbeidsmengden øker, at det blir mer ubekvem arbeidstid, mer skiftarbeid, mer bruk av deltid og mer bruk av korttidskontrakter, ofte i form av innleie fra utleiefirma. Ansatte med tariffavtale og pensjonsordning erstattes av kontraktører, arbeidsfolk som defineres som sjølstendige næringsdrivende uten feriepenger, uten sjukelønnsordning, uten pensjonsrettigheter og med ei betaling langt under tarifflønn.
Det blir ikke billigere: Konkurransen om posttjenestene skulle føre til billigere posttjenester. Det var hensikten fra EUs side, og det er slik liberaliseringene har vært begrunna overfor publikum. Men virkningene har vært mildest talt tvetydige. Undersøkelser fra land etter land viser at de store bedriftskundene har tjent på liberaliseringen, men for privatkundene har brevportoen gått opp.
Kampen om lønnsomme brev. Det har vært penger å tjene på å få fram post og pakker fra store avsendere som offentlige etater, store organisasjoner og store bedrifter til mottakere i tettbygde strøk. Det er her det vil bli kamp om ”lønnsomme brev”. Her vil konkurranse presse prisene ned.
Hvis Posten ikke kan tjene penger rundt Oslofjorden lenger, hva blir da portoen på brev til og fra Nord-Norge?
Enhetsportoen i fare: Hvis prisene presses ned i tettbygde strøk, får Posten mindre overskudd til å dekke kostnadene ved å frakte brev og pakker til og fra spredtbygde områder. En stund vil statskassa dekke slike underskudd gjennom avtaler med Posten. Men da blir støtten til Posten del av hvert eneste budsjettforlik på Stortinget. I kampen mot alle andre gode formål kan det i lengden bli vanskelig å opprettholde enhetsportoen vår: det at det har kosta like mye å sende et brev innen Oslo som til og fra Finnmark
Men er det mulig å vinne kampen om å reservere seg mot et EU-direktiv slik som Arbeiderpartiet er skrudd sammen?
Ja, kunne postansatte nedkjempe Bush-administrasjonen mens den enda var på topp politisk, må det jo være mulig å vinne fram her i Norge!
Mens postansatte i Europa har gått på nederlag etter nederlag i kampen for å opprettholde opparbeidede lønns- og arbeidsvilkår, har kollegene i USA klart å holde avregulering, privatisering og lønnsdumping unna.
Det betyr ikke at pådriverne for avregulering er svakere i USA enn i Europa. Bush-regjeringen satte – med god støtte fra høylytte og ressurssterke pressgrupper – alt inn på å tvinge fram konkurranse om postleveranser.
En langvarig dragkamp endte 20. desember 2006 da en ny postlov ble vedtatt enstemmig(!) av Senatet. Loven fastslår at USPS (US Postal Service) fortsatt skal være et statseid selskap med enerett til å levere vanlig brevpost og med ansvar for å levere post seks dager i uka – stikk i strid med hva Bush-administrasjonen hadde foreslått.
Hvordan kunne en slik seier vinnes mot så sterke motkrefter?
Fra 1994 har postforbunda i USA forberedt seg på denne styrkeprøven. Organisasjonene til de postansatte utvikla en brei allianse med fagforeninger i andre bransjer, med lokale myndigheter, næringsliv i spredtbygde strøk, viktige brukere av postsendinger og andre miljøer som gjerne ville ha et postselskap med ansvar for universelle tjenester. Denne alliansen har jobba tett sammen med budskapet: Hva hjelper det folk flest om det blir billigere å sende brev og pakker dersom posttilbudet svekkes, lokalsamfunn rammes - og hvis venner og bekjente må ned i lønn, flytte vekk eller miste jobben?
Postdirektivet skal etter forutsetningene inn i EØS-avtalen. Men Norge har i henhold til denne avtalen rett til å reservere seg mot enkeltdirektiv. Det er det all mulig grunn til.
Kampen mot postdirektivet kan vinnes hvis alle som rammes, kaster seg inn i en felles kampanje for å kreve at Norge må reservere seg mot postdirektivet. Det trengs en brei allianse av fagforeninger, bedrifter og lokale industriforening, bondelag og lokale miljøforeninger, partilag og kommunestyrer – kort sagt av alle som vil verge lokalsamfunnet sitt fra å smuldre opp ved at posttjenestene blir dyrere og sjeldnere.
For første gang kan et EU-direktiv stå sentralt i en valgkamp. SV og Senterpartiet vil bruke reservasjonsretten mot direktivet. Bare sju prosent av ordførerne til Arbeiderpartiet vil godta direktivet her og nå. Hva vil de som står på valgbare plasser på Arbeiderparti-listene? Det kan noen finne på å spørre om i denne valgkampen.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 4. juli 2009)
Til Brussel for å styre?
De som vil ”inn i EU for å styre kapitalen”, må først endre EU-traktaten
”Kapitalen kan ikke lenger styres nasjonalt. Vi må inn i EU for å vinne tilbake den styringsevnen som vi har tapt på nasjonalplanet.”
Midt i ei finanskrise kunne dette være en fristende løsning. Men få ja-argumenter er mer villedende. For at argumentet skulle være holdbart, måtte ett av to være tilfelle:
- Enten tar EU i bruk tradisjonelle virkemidler for styring av kapital på en mer effektiv måte enn nasjonalstatene,
- eller så rår EU over helt nye virkemidler som nasjonalstatene ikke kan ta i bruk.
Det er ingen som har påvist at EU har funnet opp nye virkemidler for styring av kapital, virkemidler som nasjonalstatene ikke brukte. De styringstiltaka som medlemsstatene brukte til bortimot 1990, har EU enten forbudt eller ikke tatt i bruk.
Det er heller ikke noe som tilsier at slike styringstiltak ville være mer effektive om de ble tatt i bruk på EU-nivå enn de var på nasjonalt nivå. Mange av dem ble dessuten fjerna av EU nettopp fordi de var så effektive til bruk for nasjonal styring av kapitalen. For kapitalen skal ikke styres, den skal slippes fri! Det er den innerste kjernen i EU-prosjektet, og den kan bare endres hvis alle EUs 27 regjeringer er enige om det.
Men la oss se på de viktigste styringsmåtene som ble brukt til for tjue år sia av de fleste land i Vest-Europa:
Valutakontroll, dvs. kontroll med pengebevegelsene inn i og ut av et land: Prinsippet om frie kapitalbevegelser er grunnleggende i EU. Det er en av de markedsfrihetene som bare kan endres hvis alle EU-land er enige om det. EU har traktatfesta frie kapitalbevegelser både ved de indre og det ytre grensene.
EU-traktaten forbyr altså medlemsstatene å foreta noen som helst valutakontroll av det slag som alle EU-land praktiserte ved sine egne grenser fram til bortimot 1990. Men traktaten hindrer også at EU skal gjennomføre noen form for valutakontroll ved yttergrensene. Det er heller ingen grunn til at valutakontroll skulle være mer effektiv ved yttergrensene til et så stort og uensarta område som EU enn ved grensene til en nasjonalstat.
Direkte kredittregulering: EU har ingen form for direkte regulering av utlånsmengden i banker og andre kredittinstitusjoner på linje med den som Norge praktiserte inntil Gro overtok. Tvert imot er det også her konkurransen som skal skape balanse i markedet. Reglene for det indre markedet forbyr medlemsstatene å gripe inn overfor banker på denne måten.
I Norge ble ordningen fjerna med den begrunnelse at ulike former for grått kredittliv undergravde den offentlige styringen. Samme argument vil bli brukt i EU - med langt større effekt.
Etableringskontroll: EU har ingen ordninger for etablerings- eller investeringskontroll. Det kan diskuteres hvor effektiv vår egen etableringskontroll var. Men vi kunne ha tatt i bruk adgangen til etableringskontroll med langt sterkere vilje til styring enn vi gjorde.
Etableringskontroll ville være i strid med hele grunnlaget for det indre markedet: det at konkurransen skal avgjøre hvor økonomisk virksomhet skal foregå. EU har derfor ingen ordninger for etablerings- eller investeringskontroll, og regelverket for det indre markedet forbyr medlemsstatene å ha det.
Etableringskontroll er et virkemiddel som kan ha politisk ryggdekning innen en nasjonalstat - for å hindre at investeringene samles i pressområder. Ingen tysk regjering ville gå med på at en bedrift skulle forbys å slå seg ned i Tyskland fordi en EU-instans heller vil at den skal etablere seg i Estland eller Portugal.
Konsesjonslover: EU har ingen ordninger med konsesjonslover på EU-nivå. Det ville på nytt stride med hele grunntanken for det indre markedet å innføre slike lover. I tillegg har EU alltid hatt forbud mot nasjonale konsesjonslover som diskriminerer etter nasjonalitet.
Reglene for det indre markedet er i det siste tatt i bruk mot konsesjonslover også om de ikke diskriminerer etter nasjonalitet – dersom de hindrer den frie flyten av kapital innen et land. Det er derfor norske lover om hjemfallsrett, boplikt, eierskapsbegrensninger i bank og forsikring og om meldeplikt ved større aksjekjøp kom i fare.
Styring gjennom offentlig eie: Styring gjennom offentlig eierskap er på nasjonalt nivå fortsatt mulig i EU. Oljedirektivet er ett av mange direktiv som viser hvor stramme rammer EU setter for hva statseide selskap kan foreta seg.
Her fins det heller ikke noen kompensasjon på EU-nivå. EU har ingen selskap som er eid av EU som en slags offentlig eier – og EU kan derfor heller ikke bruke slike selskap til styring av økonomisk virksomhet.
Denne gjennomgangen viser at EU ikke bare tar fra nasjonalstatene de fleste verktøy for styring av kapital. På EU-nivå er det heller ikke enklere å styre kapitalen enn i et lite land som Norge. Og aller viktigst: Hvis EU skulle ta i bruk styringstiltak som EU-traktaten forbyr, må traktaten først endres.
Men EU-traktaten kan bare endres hvis alle regjeringene er enige om det. Det er dermed ikke opp til skiftende politiske flertall innad i EU å vurdere slike tiltak ut fra de erfaringer som vinnes med markedsløsningene. Skal EU noen gang ta i bruk slike styringstiltak, kan det bare skje hvis samtlige regjeringer går inn for det - samtidig.
De som mener at vi må inn i EU for å styre kapitalen, måtte derfor sette i gang et kjempeprosjekt med å få vekk grunnprinsippene i EU-traktaten og størstedelen av regelverket for det indre markedet.
Et slikt prosjekt har åpenbart ingen sterke forbundsfeller innad i EU. Ingen regjering har noen gang foreslått noe slikt. Ingen partigrupper i EU-parlamentet har foreslått det. Det er kanskje derfor de som sier de ”vil inn i EU for å styre kapitalen”, heller ikke har starta noen diskusjon om hvordan de vil få til en så grunnleggende endring av EU-systemet. Men inn vil de.
Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27,juni 2009)
”Kapitalen kan ikke lenger styres nasjonalt. Vi må inn i EU for å vinne tilbake den styringsevnen som vi har tapt på nasjonalplanet.”
Midt i ei finanskrise kunne dette være en fristende løsning. Men få ja-argumenter er mer villedende. For at argumentet skulle være holdbart, måtte ett av to være tilfelle:
- Enten tar EU i bruk tradisjonelle virkemidler for styring av kapital på en mer effektiv måte enn nasjonalstatene,
- eller så rår EU over helt nye virkemidler som nasjonalstatene ikke kan ta i bruk.
Det er ingen som har påvist at EU har funnet opp nye virkemidler for styring av kapital, virkemidler som nasjonalstatene ikke brukte. De styringstiltaka som medlemsstatene brukte til bortimot 1990, har EU enten forbudt eller ikke tatt i bruk.
Det er heller ikke noe som tilsier at slike styringstiltak ville være mer effektive om de ble tatt i bruk på EU-nivå enn de var på nasjonalt nivå. Mange av dem ble dessuten fjerna av EU nettopp fordi de var så effektive til bruk for nasjonal styring av kapitalen. For kapitalen skal ikke styres, den skal slippes fri! Det er den innerste kjernen i EU-prosjektet, og den kan bare endres hvis alle EUs 27 regjeringer er enige om det.
Men la oss se på de viktigste styringsmåtene som ble brukt til for tjue år sia av de fleste land i Vest-Europa:
Valutakontroll, dvs. kontroll med pengebevegelsene inn i og ut av et land: Prinsippet om frie kapitalbevegelser er grunnleggende i EU. Det er en av de markedsfrihetene som bare kan endres hvis alle EU-land er enige om det. EU har traktatfesta frie kapitalbevegelser både ved de indre og det ytre grensene.
EU-traktaten forbyr altså medlemsstatene å foreta noen som helst valutakontroll av det slag som alle EU-land praktiserte ved sine egne grenser fram til bortimot 1990. Men traktaten hindrer også at EU skal gjennomføre noen form for valutakontroll ved yttergrensene. Det er heller ingen grunn til at valutakontroll skulle være mer effektiv ved yttergrensene til et så stort og uensarta område som EU enn ved grensene til en nasjonalstat.
Direkte kredittregulering: EU har ingen form for direkte regulering av utlånsmengden i banker og andre kredittinstitusjoner på linje med den som Norge praktiserte inntil Gro overtok. Tvert imot er det også her konkurransen som skal skape balanse i markedet. Reglene for det indre markedet forbyr medlemsstatene å gripe inn overfor banker på denne måten.
I Norge ble ordningen fjerna med den begrunnelse at ulike former for grått kredittliv undergravde den offentlige styringen. Samme argument vil bli brukt i EU - med langt større effekt.
Etableringskontroll: EU har ingen ordninger for etablerings- eller investeringskontroll. Det kan diskuteres hvor effektiv vår egen etableringskontroll var. Men vi kunne ha tatt i bruk adgangen til etableringskontroll med langt sterkere vilje til styring enn vi gjorde.
Etableringskontroll ville være i strid med hele grunnlaget for det indre markedet: det at konkurransen skal avgjøre hvor økonomisk virksomhet skal foregå. EU har derfor ingen ordninger for etablerings- eller investeringskontroll, og regelverket for det indre markedet forbyr medlemsstatene å ha det.
Etableringskontroll er et virkemiddel som kan ha politisk ryggdekning innen en nasjonalstat - for å hindre at investeringene samles i pressområder. Ingen tysk regjering ville gå med på at en bedrift skulle forbys å slå seg ned i Tyskland fordi en EU-instans heller vil at den skal etablere seg i Estland eller Portugal.
Konsesjonslover: EU har ingen ordninger med konsesjonslover på EU-nivå. Det ville på nytt stride med hele grunntanken for det indre markedet å innføre slike lover. I tillegg har EU alltid hatt forbud mot nasjonale konsesjonslover som diskriminerer etter nasjonalitet.
Reglene for det indre markedet er i det siste tatt i bruk mot konsesjonslover også om de ikke diskriminerer etter nasjonalitet – dersom de hindrer den frie flyten av kapital innen et land. Det er derfor norske lover om hjemfallsrett, boplikt, eierskapsbegrensninger i bank og forsikring og om meldeplikt ved større aksjekjøp kom i fare.
Styring gjennom offentlig eie: Styring gjennom offentlig eierskap er på nasjonalt nivå fortsatt mulig i EU. Oljedirektivet er ett av mange direktiv som viser hvor stramme rammer EU setter for hva statseide selskap kan foreta seg.
Her fins det heller ikke noen kompensasjon på EU-nivå. EU har ingen selskap som er eid av EU som en slags offentlig eier – og EU kan derfor heller ikke bruke slike selskap til styring av økonomisk virksomhet.
Denne gjennomgangen viser at EU ikke bare tar fra nasjonalstatene de fleste verktøy for styring av kapital. På EU-nivå er det heller ikke enklere å styre kapitalen enn i et lite land som Norge. Og aller viktigst: Hvis EU skulle ta i bruk styringstiltak som EU-traktaten forbyr, må traktaten først endres.
Men EU-traktaten kan bare endres hvis alle regjeringene er enige om det. Det er dermed ikke opp til skiftende politiske flertall innad i EU å vurdere slike tiltak ut fra de erfaringer som vinnes med markedsløsningene. Skal EU noen gang ta i bruk slike styringstiltak, kan det bare skje hvis samtlige regjeringer går inn for det - samtidig.
De som mener at vi må inn i EU for å styre kapitalen, måtte derfor sette i gang et kjempeprosjekt med å få vekk grunnprinsippene i EU-traktaten og størstedelen av regelverket for det indre markedet.
Et slikt prosjekt har åpenbart ingen sterke forbundsfeller innad i EU. Ingen regjering har noen gang foreslått noe slikt. Ingen partigrupper i EU-parlamentet har foreslått det. Det er kanskje derfor de som sier de ”vil inn i EU for å styre kapitalen”, heller ikke har starta noen diskusjon om hvordan de vil få til en så grunnleggende endring av EU-systemet. Men inn vil de.
Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 27,juni 2009)
Klimafarlig sneglefart
EU-direktivet om fornybar energi må tas imot med åpne armer!
Det går tregt med overgangen fra fossil til fornybar energi både i EU og i Norge. Alle veit at denne overgangen er nødvendig for å motvirke global oppvarming. Samtidig er det en god og framtidsretta næringspolitikk. Fornybar energi gir flere arbeidsplasser enn tilsvarende mengde fossil energi og krever teknologier som vil bli etterspurt over hele verden.
Det har vi visst lenge. Nå er det dokumentert av EU-kommisjonen i en fersk undersøkelse fra EUs generaldirektorat for energi og transport. En større nyhet er det at undersøkelsen konkluderer med at en overgang til fornybar energi også er samfunnsøkonomisk lønnsom.
EU-kommisjonens energikommissær, Andris Piebalgs, kommenterte undersøkelsen slik: ”Dette viser at fordelene ved fornybar energi for energisikkerheten og for å bekjempe klimaendringene kan gå hand i hand med økonomiske fordeler.”
Talla er ikke umiddelbart overførbare til norske forhold, men de betyr i hvert fall at de som mener det blir for dyrt å satse på ny fornybar energi, må forlenge regnestykkene sine litt lenger inn i framtida.
EU har satt seg som mål å øke andelen fornybar energi fra 8 prosent i 2000 til 20 prosent i 2020. Det går på ingen måte av seg sjøl. Noen land er på vei mot et slikt mål, men de fleste har knapt begynt.
Målet på 20 prosent vil ikke nås med ”business as usual”, fastslår EU-kommisjonen. Da når EU høyst opp i en fornybar-andel på 14 prosent i 2020.
EU-kommisjonen slo derfor på stortromma da den 2. juni la fram en undersøkelse som viste hvor fordelaktig det er – også økonomisk - å dreie energiforsyningen fra det fossile til det fornybare.
I 2005 sysselsatte fornybarsektoren i EU 1,4 millioner mennesker. Hvis EU når målet om at andelen fornybar energi skal opp i 20 prosent, vil sektoren gi arbeid til 2,8 millioner – eller dobbelt så mange. Det er 410.000 arbeidsplasser mer enn om den samme energimengden skulle forsynes fra fossile kilder som kull, olje og gass.
Veksten i arbeidsplasser vil bli størst i de nye medlemsstatene i øst. Det bør gjøre det lettere å overbevise ekstra kriserammede østeuropeere om at EUs krav om mer fornybar energi ikke vil bli en tilleggsbyrde for dem..
Undersøkelsen konkluderer med at også bruttonasjonalproduktet øker når fossil energi erstattes med fornybar energi. Nås målet på 20 prosent fornybar energi, vil EUs bruttonasjonalprodukt ha økt med 0,24 prosent. Det kan virke lite, men i milliarder euro blir det et voldsomt beløp. Og det symbolsk viktige er at overgangen til mer fornybar energiforsyning ikke er noen belastning for samfunnsøkonomien.
På kort sikt kan overgang til fornybare energikilder riktignok gjøre all slags energi dyrere både for næringsliv og forbrukere. Foreløpig er det mest vannkraft, vindkraft til lands og bioenergi som er de fornybare energikildene. Men det må satses på vindmøller til havs, bølge- og tidevannsenergi, jordvarme, direkte utnytting av solenergi både fra solfangere og fra solcelle og annen generasjons bioenergi hvis EU skal nå målet om 20 prosent fornybar energi i 2020.
De investeringene i ny teknologi som da trengs, er ifølge undersøkelsen til EU-kommisjonen på kort sikt ikke lønnsomme, Derfor må offentlig støtte settes inn for å drive utviklingen raskt nok fram. Men det avgjørende er at satsingen på denne typen energiteknologi vil sikre konkurranseevnen til EU og på lengre sikt være samfunnsøkonomisk lønnsom. Det var budskapet til EU-kommisjonen 2. juni.
Men foreløpig går det tregt. I 1997 ga EU-kommisjonen ut ei hvitbok om fornybar energi. Der ble det satt som mål å doble andelen fornybar energi fra 6 prosent i 1997 til 12 prosent i 2010. Det er nå ett år igjen, og det er lite som tyder på at målet nås.
Det er enda mer krevende å nå målet om 20 prosent i 2020. Svenskene kan nok klare å øke sin andel fra 40 til 49 prosent i forhold til 2005. Det blir nok verre for Tyskland å øke fra 6 til 18 prosent, for Frankrike å øke fra 10 til 23 prosent, og for Storbritannia å øke fra 1 til 13 prosent.
EUs direktiv om fornybar energi er det som kalles EØS-relevant. Regjeringen har vært i forhandlinger med EU om hvor stor andel fornybar energi direktivet skal forplikte oss til å ha i 2020. På grunn av vannkrafta er fornybar-andelen vår så høy som 60 prosent og størst i Europa. Etter regnemåten til EU skal den opp i 74-75 prosent i 2020.
Til forskjell fra andre land vil ikke mer fornybar energi her i Norge tas inn i norsk energiforsyning ved å erstatte fossil energi. All ny fornybar energi vil komme som et tilskudd til vår samlede energiproduksjon. I praksis vil det si at mye av den bare vil ha kjøpere hvis den eksporteres.
Fra mange hold er det lagt press på regjeringen for å forhandle fram en lavere fornybar-andel enn 74-75 prosent. Klimapolitisk er det et dårlig begrunna krav. Vi bidrar mest til lavere CO2-utslipp i Europa ved å satse så mye vi kan på ny fornybar energi.
Vi har samtidig bedre råd enn noe annet europeisk land til å støtte forskning for å drive fram teknologi for vindmøller til havs, for bølge- og tidevannskraftverk, for fangst av solvarme og solcelle-teknologi og for utnytting av jordvarme.
EU-direktivet om fornybar energi er derfor et direktiv vi bør ta imot med åpne armer. Vi kunne sjølsagt få til en fornybar-andel på 75 prosent i 2020 ved egne stortingsvedtak - uten å la oss binde av et slikt direktiv. Men det er ikke et uforpliktende ”oss” som skal bindes. Det er alle norske regjeringer mellom september 2009 og 2020!
Faktaboks:
- 1997: EU-vedtak om at andelen fornybar energi skal nå 12 prosent i 2010.
- Mars 2007: EU-vedtak om at andelen fornybar energi skal være 20 prosent i 2020.
- Desember 2008: Et direktiv vedtas som setter bindende mål for hvert EU-land, fra 11 prosent i Luxemburg opp til 49 prosent i Sverige i 2020.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. juni 2009)
Det går tregt med overgangen fra fossil til fornybar energi både i EU og i Norge. Alle veit at denne overgangen er nødvendig for å motvirke global oppvarming. Samtidig er det en god og framtidsretta næringspolitikk. Fornybar energi gir flere arbeidsplasser enn tilsvarende mengde fossil energi og krever teknologier som vil bli etterspurt over hele verden.
Det har vi visst lenge. Nå er det dokumentert av EU-kommisjonen i en fersk undersøkelse fra EUs generaldirektorat for energi og transport. En større nyhet er det at undersøkelsen konkluderer med at en overgang til fornybar energi også er samfunnsøkonomisk lønnsom.
EU-kommisjonens energikommissær, Andris Piebalgs, kommenterte undersøkelsen slik: ”Dette viser at fordelene ved fornybar energi for energisikkerheten og for å bekjempe klimaendringene kan gå hand i hand med økonomiske fordeler.”
Talla er ikke umiddelbart overførbare til norske forhold, men de betyr i hvert fall at de som mener det blir for dyrt å satse på ny fornybar energi, må forlenge regnestykkene sine litt lenger inn i framtida.
EU har satt seg som mål å øke andelen fornybar energi fra 8 prosent i 2000 til 20 prosent i 2020. Det går på ingen måte av seg sjøl. Noen land er på vei mot et slikt mål, men de fleste har knapt begynt.
Målet på 20 prosent vil ikke nås med ”business as usual”, fastslår EU-kommisjonen. Da når EU høyst opp i en fornybar-andel på 14 prosent i 2020.
EU-kommisjonen slo derfor på stortromma da den 2. juni la fram en undersøkelse som viste hvor fordelaktig det er – også økonomisk - å dreie energiforsyningen fra det fossile til det fornybare.
I 2005 sysselsatte fornybarsektoren i EU 1,4 millioner mennesker. Hvis EU når målet om at andelen fornybar energi skal opp i 20 prosent, vil sektoren gi arbeid til 2,8 millioner – eller dobbelt så mange. Det er 410.000 arbeidsplasser mer enn om den samme energimengden skulle forsynes fra fossile kilder som kull, olje og gass.
Veksten i arbeidsplasser vil bli størst i de nye medlemsstatene i øst. Det bør gjøre det lettere å overbevise ekstra kriserammede østeuropeere om at EUs krav om mer fornybar energi ikke vil bli en tilleggsbyrde for dem..
Undersøkelsen konkluderer med at også bruttonasjonalproduktet øker når fossil energi erstattes med fornybar energi. Nås målet på 20 prosent fornybar energi, vil EUs bruttonasjonalprodukt ha økt med 0,24 prosent. Det kan virke lite, men i milliarder euro blir det et voldsomt beløp. Og det symbolsk viktige er at overgangen til mer fornybar energiforsyning ikke er noen belastning for samfunnsøkonomien.
På kort sikt kan overgang til fornybare energikilder riktignok gjøre all slags energi dyrere både for næringsliv og forbrukere. Foreløpig er det mest vannkraft, vindkraft til lands og bioenergi som er de fornybare energikildene. Men det må satses på vindmøller til havs, bølge- og tidevannsenergi, jordvarme, direkte utnytting av solenergi både fra solfangere og fra solcelle og annen generasjons bioenergi hvis EU skal nå målet om 20 prosent fornybar energi i 2020.
De investeringene i ny teknologi som da trengs, er ifølge undersøkelsen til EU-kommisjonen på kort sikt ikke lønnsomme, Derfor må offentlig støtte settes inn for å drive utviklingen raskt nok fram. Men det avgjørende er at satsingen på denne typen energiteknologi vil sikre konkurranseevnen til EU og på lengre sikt være samfunnsøkonomisk lønnsom. Det var budskapet til EU-kommisjonen 2. juni.
Men foreløpig går det tregt. I 1997 ga EU-kommisjonen ut ei hvitbok om fornybar energi. Der ble det satt som mål å doble andelen fornybar energi fra 6 prosent i 1997 til 12 prosent i 2010. Det er nå ett år igjen, og det er lite som tyder på at målet nås.
Det er enda mer krevende å nå målet om 20 prosent i 2020. Svenskene kan nok klare å øke sin andel fra 40 til 49 prosent i forhold til 2005. Det blir nok verre for Tyskland å øke fra 6 til 18 prosent, for Frankrike å øke fra 10 til 23 prosent, og for Storbritannia å øke fra 1 til 13 prosent.
EUs direktiv om fornybar energi er det som kalles EØS-relevant. Regjeringen har vært i forhandlinger med EU om hvor stor andel fornybar energi direktivet skal forplikte oss til å ha i 2020. På grunn av vannkrafta er fornybar-andelen vår så høy som 60 prosent og størst i Europa. Etter regnemåten til EU skal den opp i 74-75 prosent i 2020.
Til forskjell fra andre land vil ikke mer fornybar energi her i Norge tas inn i norsk energiforsyning ved å erstatte fossil energi. All ny fornybar energi vil komme som et tilskudd til vår samlede energiproduksjon. I praksis vil det si at mye av den bare vil ha kjøpere hvis den eksporteres.
Fra mange hold er det lagt press på regjeringen for å forhandle fram en lavere fornybar-andel enn 74-75 prosent. Klimapolitisk er det et dårlig begrunna krav. Vi bidrar mest til lavere CO2-utslipp i Europa ved å satse så mye vi kan på ny fornybar energi.
Vi har samtidig bedre råd enn noe annet europeisk land til å støtte forskning for å drive fram teknologi for vindmøller til havs, for bølge- og tidevannskraftverk, for fangst av solvarme og solcelle-teknologi og for utnytting av jordvarme.
EU-direktivet om fornybar energi er derfor et direktiv vi bør ta imot med åpne armer. Vi kunne sjølsagt få til en fornybar-andel på 75 prosent i 2020 ved egne stortingsvedtak - uten å la oss binde av et slikt direktiv. Men det er ikke et uforpliktende ”oss” som skal bindes. Det er alle norske regjeringer mellom september 2009 og 2020!
Faktaboks:
- 1997: EU-vedtak om at andelen fornybar energi skal nå 12 prosent i 2010.
- Mars 2007: EU-vedtak om at andelen fornybar energi skal være 20 prosent i 2020.
- Desember 2008: Et direktiv vedtas som setter bindende mål for hvert EU-land, fra 11 prosent i Luxemburg opp til 49 prosent i Sverige i 2020.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 20. juni 2009)
Resultat som fortjent
Politisk svikt fra den samlede europeiske venstresida ved EU-valget
Valget til EU-parlamentet er møtt med både hoderisting og fortvilelse. Det er det mange gode grunner til. Men ett lyspunkt er det. Midt i ei alvorlig økonomisk og sosial krise med økende arbeidsløshet ble miljøpolitikk ei vinnersak i så godt som alle EU-land.
Den eneste av de etablerte partigruppene som har gått fram ved dette valget, er de grønne partiene. De øker såpass mye som fra 33 til 48 mandater i et parlament som reduseres fra 785 til 736 representanter. I de offisielle oversiktene er framgangen delvis skjult av at de grønne partiene er i gruppe med noen regionale partier som etter dette valget står svakere enn før.
Den grunnleggende svakheten ved de grønne partiene er at de bryr seg lite om de mange dramatiske sosiale utfordringene europeiske samfunn står overfor. Mange av dem ser for eksempel fagbevegelsen først og fremst som en reaksjonær motkraft i miljøpolitikken, og de har ingen alliansepolitikk – verken på kort eller lang sikt – som legger til grunn at fagbevegelsen trengs for å gi den nødvendige miljøpolitiske ombyggingen av samfunnet en brei nok folkelig basis.
Det er ingen annen vei fram til den nødvendige økologiske snuoperasjonen enn gjennom et rødgrønt flertallsprosjekt. Dit er det svært langt – også fordi så mange av de ”røde” partiene ikke en gang snuser på en miljøpolitikk som er på høyde med utfordringene, og fordi de sosialdemokratiske partiene er så ”rosa” at de ikke en gang forsøkte å mobilisere fagbevegelsen til kamp mot EUs nyliberale slagside midt i den største krisa for all verdens nyliberalisme på åtti år.
Derfor er det skremmende at EU-parlamentet nå blir mer blått og brunt enn det noen gang har vært. Sosialdemokratene tapte mer enn noen annen gruppering – og det er vanskelig å finne noen annen grunn enn at det var fortjent.
Bortsett fra i Sverige – og kanskje i Tyskland – var det ingen forsøk på å mobilisere en brei venstreprotest mot den vingeklippingen av all europeisk fagbevegelse som EF-domstolen tvinger i gjennom med full støtte fra EU-kommisjonen. Hvorfor skulle arbeidervelgere da stemme dem fram?
Det store høyreflertallet i EU-parlamentet låser fast EUs grunnleggende nyliberalisme midt i ei krise som roper etter helt andre løsninger. Høyrepolitikere som Merkel og Sarkozy har fått snakke om behovet for mer styring av markedene uten at sosialdemokratene har kledd av denne retorikken med noe annet enn tilsvarende løsprat om styring.
Mangelen på konkret nok krisepolitikk er nok den viktigste grunnen til at partiene til venstre for sosialdemokratene også går tilbake – eller i beste fall holder nivået fra 2004 – med Venstreblokken i Portugal som eneste unntak. Når oppegående partier som die Linke i Tyskland og Sosialistpartiet i Nederland ender på sju prosent, langt under nivået ved tyske delstatsvalg og siste parlamentsvalg i Nederland (16 prosent), tyder det på at de ikke har nådd fram med noen alternativ krisepolitikk. Da sitter venstrevelgerne heller hjemme.
Det er derfor politisk svikt fra den samlede venstresida i Europa som er det mest nedslående ved årets valg til EU-parlamentet. Denne svikten er faktisk mye verre enn at årets valg – som også forrige valg i 2004 – styrker høyrekreftene reint tallmessig så kraftig i EU-parlamentet.
I tillegg står ekstrem-høyre sterkere enn før i mange land – også i EU-parlamentet. Men det er viktig å kikke bak det enkle mediebildet om brun frammarsj over hele Europa.
Det ser stygt ut når Vlaams Belang får 10 prosent i Belgia. Men de fikk 13.5 prosent i 2004 og mista nå ett av sine tre mandater. Det ser også stygt ut når Le Pens Front National samler en million velgere. Men for fem år sia samla Le Pen og det utbryterpartiet til Megret halvannen million.
I Tyskland er de nyfascistiske republikanerne lengre fra sperregrensa enn ved valget i 1999. Ataka i Bulgaria gikk også tilbake. Stor-Romania-partiet Romania Mare gikk fram til nesten 9 prosent i forhold til EU-valget i 2004, men det er likevel langt under toppnivået på 20 prosent ved nasjonale valg.
I andre land står det ikke så bra til. Ytre høyre gikk fram i Storbritannia (BNP), Ungarn (Jobbik), Italia (Lega Nord), Nederland (Frihetspartiet), Finland (sannfinnländerna) og Danmark (Dansk folkeparti).
Men ett problem har partiene ytterst til høyre. De er så fremmedfiendlige at de ofte heller ikke liker hverandre. Nabostatene Østerrike, Ungarn, Slovakia og Romania er for eksempel sterkt infisert av høyreekstreme partier som har hverandre som fiendebilder.
I Østerrike fikk de to partiene som slåss om arven etter Haider, til sammen over 17 prosent med krav om å holde arbeidsinnvandrerne fra øst, det vil si ungarere, slovaker og rumenere, ute av landet.
Det ekstreme nasjonalistpartiet Jobbik nådde 15 prosent i Ungarn med visjonen om å gjenopprette Stor-Ungarn med grenser fra før første verdenskrig. Det slovakiske nasjonalpartiet (5,6 prosent) reagerer med like ekstreme angrep på det ungarske mindretallet i Slovakia. Det samme gjør det ekstremt fremmedfiendtlige Romania Mare Alle disse partiene er nå i EU-parlamentet men det eneste de virkelig har felles, er viljen til å kjeppjage romafolket lengst mulig vekk.
Faktaboks:
Slik er styrkeforholdet endra mellom partigruppene fra 2007 og etter valget i juni 2009:
2007 2009
EPP, Det europeiske folkepartiet 288 264
Sosialdemokratene 217 161
De liberale, ALDE 100 80
De grønne + noen regionale partier 43 53
GUE/NGL, den venstresosialistiske gruppa 41 32
UEN, 44 35
I/D, EU-skeptikere uten venstreprofil 22 18
Britiske og tsjekkiske konservative 34
Ytre høyre, ekstremhøyre ca 20 ca 30
Andre ca 10 ca 30
I alt 785 736
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 13. juni 2009)
Valget til EU-parlamentet er møtt med både hoderisting og fortvilelse. Det er det mange gode grunner til. Men ett lyspunkt er det. Midt i ei alvorlig økonomisk og sosial krise med økende arbeidsløshet ble miljøpolitikk ei vinnersak i så godt som alle EU-land.
Den eneste av de etablerte partigruppene som har gått fram ved dette valget, er de grønne partiene. De øker såpass mye som fra 33 til 48 mandater i et parlament som reduseres fra 785 til 736 representanter. I de offisielle oversiktene er framgangen delvis skjult av at de grønne partiene er i gruppe med noen regionale partier som etter dette valget står svakere enn før.
Den grunnleggende svakheten ved de grønne partiene er at de bryr seg lite om de mange dramatiske sosiale utfordringene europeiske samfunn står overfor. Mange av dem ser for eksempel fagbevegelsen først og fremst som en reaksjonær motkraft i miljøpolitikken, og de har ingen alliansepolitikk – verken på kort eller lang sikt – som legger til grunn at fagbevegelsen trengs for å gi den nødvendige miljøpolitiske ombyggingen av samfunnet en brei nok folkelig basis.
Det er ingen annen vei fram til den nødvendige økologiske snuoperasjonen enn gjennom et rødgrønt flertallsprosjekt. Dit er det svært langt – også fordi så mange av de ”røde” partiene ikke en gang snuser på en miljøpolitikk som er på høyde med utfordringene, og fordi de sosialdemokratiske partiene er så ”rosa” at de ikke en gang forsøkte å mobilisere fagbevegelsen til kamp mot EUs nyliberale slagside midt i den største krisa for all verdens nyliberalisme på åtti år.
Derfor er det skremmende at EU-parlamentet nå blir mer blått og brunt enn det noen gang har vært. Sosialdemokratene tapte mer enn noen annen gruppering – og det er vanskelig å finne noen annen grunn enn at det var fortjent.
Bortsett fra i Sverige – og kanskje i Tyskland – var det ingen forsøk på å mobilisere en brei venstreprotest mot den vingeklippingen av all europeisk fagbevegelse som EF-domstolen tvinger i gjennom med full støtte fra EU-kommisjonen. Hvorfor skulle arbeidervelgere da stemme dem fram?
Det store høyreflertallet i EU-parlamentet låser fast EUs grunnleggende nyliberalisme midt i ei krise som roper etter helt andre løsninger. Høyrepolitikere som Merkel og Sarkozy har fått snakke om behovet for mer styring av markedene uten at sosialdemokratene har kledd av denne retorikken med noe annet enn tilsvarende løsprat om styring.
Mangelen på konkret nok krisepolitikk er nok den viktigste grunnen til at partiene til venstre for sosialdemokratene også går tilbake – eller i beste fall holder nivået fra 2004 – med Venstreblokken i Portugal som eneste unntak. Når oppegående partier som die Linke i Tyskland og Sosialistpartiet i Nederland ender på sju prosent, langt under nivået ved tyske delstatsvalg og siste parlamentsvalg i Nederland (16 prosent), tyder det på at de ikke har nådd fram med noen alternativ krisepolitikk. Da sitter venstrevelgerne heller hjemme.
Det er derfor politisk svikt fra den samlede venstresida i Europa som er det mest nedslående ved årets valg til EU-parlamentet. Denne svikten er faktisk mye verre enn at årets valg – som også forrige valg i 2004 – styrker høyrekreftene reint tallmessig så kraftig i EU-parlamentet.
I tillegg står ekstrem-høyre sterkere enn før i mange land – også i EU-parlamentet. Men det er viktig å kikke bak det enkle mediebildet om brun frammarsj over hele Europa.
Det ser stygt ut når Vlaams Belang får 10 prosent i Belgia. Men de fikk 13.5 prosent i 2004 og mista nå ett av sine tre mandater. Det ser også stygt ut når Le Pens Front National samler en million velgere. Men for fem år sia samla Le Pen og det utbryterpartiet til Megret halvannen million.
I Tyskland er de nyfascistiske republikanerne lengre fra sperregrensa enn ved valget i 1999. Ataka i Bulgaria gikk også tilbake. Stor-Romania-partiet Romania Mare gikk fram til nesten 9 prosent i forhold til EU-valget i 2004, men det er likevel langt under toppnivået på 20 prosent ved nasjonale valg.
I andre land står det ikke så bra til. Ytre høyre gikk fram i Storbritannia (BNP), Ungarn (Jobbik), Italia (Lega Nord), Nederland (Frihetspartiet), Finland (sannfinnländerna) og Danmark (Dansk folkeparti).
Men ett problem har partiene ytterst til høyre. De er så fremmedfiendlige at de ofte heller ikke liker hverandre. Nabostatene Østerrike, Ungarn, Slovakia og Romania er for eksempel sterkt infisert av høyreekstreme partier som har hverandre som fiendebilder.
I Østerrike fikk de to partiene som slåss om arven etter Haider, til sammen over 17 prosent med krav om å holde arbeidsinnvandrerne fra øst, det vil si ungarere, slovaker og rumenere, ute av landet.
Det ekstreme nasjonalistpartiet Jobbik nådde 15 prosent i Ungarn med visjonen om å gjenopprette Stor-Ungarn med grenser fra før første verdenskrig. Det slovakiske nasjonalpartiet (5,6 prosent) reagerer med like ekstreme angrep på det ungarske mindretallet i Slovakia. Det samme gjør det ekstremt fremmedfiendtlige Romania Mare Alle disse partiene er nå i EU-parlamentet men det eneste de virkelig har felles, er viljen til å kjeppjage romafolket lengst mulig vekk.
Faktaboks:
Slik er styrkeforholdet endra mellom partigruppene fra 2007 og etter valget i juni 2009:
2007 2009
EPP, Det europeiske folkepartiet 288 264
Sosialdemokratene 217 161
De liberale, ALDE 100 80
De grønne + noen regionale partier 43 53
GUE/NGL, den venstresosialistiske gruppa 41 32
UEN, 44 35
I/D, EU-skeptikere uten venstreprofil 22 18
Britiske og tsjekkiske konservative 34
Ytre høyre, ekstremhøyre ca 20 ca 30
Andre ca 10 ca 30
I alt 785 736
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 13. juni 2009)
Viktigere, men usynlig
Paradokset: Jo flere medlemsland, jo mer effektivt blir EU-parlamentet
656 ulike partilister stiller opp ved valget til EU-parlamentet denne uka. Ut fra erfaringene fra forrige valg vil mye over hundre av partiene komme inn i EU-parlamentet.
Ved valget til EU-parlamentet i 2004 var tallet på medlemsstater økt fra 15 til 25. Nå er de 27, og tallet på språk det oversettes mellom – både skriftlig og muntlig - er økt fra 11 til 23. Da blir det 506 par av språk å koble.
Det var mange som spådde at parlamentet ville ende i babelsk forvirring. I tillegg ville nykommerne ikke uten videre tilpasse seg arbeidsmåtene som vesteuropeiske land hadde etablert.
Det gikk ikke slik. Det som gir struktur til EU-parlamentet er fortsatt partigruppene, ikke de nasjonale delegasjonene. Tallet på partier som er representert i EU-parlamentet er økt fra 90 til 130, men det er fortsatt bare sju partigrupper i EU-parlamentet. Den største har 288 medlemmer, den minste 22.
I salen er medlemmene plassert etter partigruppe – ikke etter nasjon. De nasjonale delegasjonene møtes sjelden og har så godt som ingen betydning i det daglige arbeidet.
Det en frykta, skjedde ikke. Det er konklusjonen i en rapport fra CEPS, Centre for European Policy Studies, en tenketank nært knytta til EU-kommisjonen og til ledende næringslivsmiljøer i Europa:
- EU-parlamentet når fram til beslutninger like raskt som før, faktisk raskere.
- Samholdet innad i partigruppene er ikke undergravd.
- Medlemmene fra de nye medlemsstatene stemmer ikke som nasjonale blokker, men deltar aktivt i sine respektive partigrupper.
Derimot har det skjedd endringer en ikke var forberedt på.
- Stadig flere avgjørelser tas i parlamentskomitéene og ikke i plenum.
- Hvis avgjørelser tas i plenum, skjer det stadig oftere ved førstegangsbehandlingen og uten noen annengangsbehandling måneder seinere etter at saken har vært innom EU-kommisjonen og Rådet for ny behandling. Før utvidelsen ble under 30 prosent av sakene avgjort ved førstegangsbehandlingen. I den siste parlamentsperioden er over 60 prosent av sakene blitt avgjort uten annengangsbehandling.
- Saksbehandlingen byråkratiseres. Det blir så kort taletid i plenumsdebattene (ofte ned til ett minutt) at debattene blir reint rituelle.
- Også i komitéene (med 30-50 medlemmer) skyves den reelle diskusjonen ut av møtene og over til uformell behandling der bare et fåtall personer deltar. I mange saker blir den reelle behandlingen overlatt til saksordføreren som sammen med et par skyggeordførere fra andre partigrupper og kanskje komitélederen forhandler bak lukkede dører med talspersoner for Rådet. Dette hindrer innsyn og binder i praksis opp resten av parlamentskomitéen – og til slutt hele parlamentet. Det som blir det endelige vedtaket, framstår som ”det eneste mulige”.
For mange av partiene østfra var det ikke opplagt hvilken partigruppe de skulle slutte seg til. Det er da også blitt et større politisk og ideologisk mangfold i de fleste partigruppene. Men når det kommer til votering, er ikke partigruppene mer splitta enn før.
På enkelte saksfelt skiller partiene østfra seg likevel ut. Mange av dem vil ha ei klar konfrontasjonslinje overfor Russland. Uansett hvilken partigruppe de har slutta seg til, er de mer markedsliberale og de prioriterer sosiale spørsmål lavere enn partifellene vestfra. Det slo tydelig ut under behandlingen av tjenestedirektivet.
Dette har ført til at det politiske tyngdepunktet i EU-parlamentet ble flytta klart til høyre ved valget i 2004. Det var det store høyrepartiet og høyrepopulistene som fikk styrka stillingen sin i parlamentet etter utvidelsen østover. Samtidig flytta den liberale gruppa seg mer til høyre og dermed vekk fra sosialdemokratene i mange saker.
Dette betyr likevel ikke at en høyre-venstre-akse preger arbeidet i EU-parlamentet. Tvert imot er hovedmønstret at de tre store partigruppene, høyrepartiet, sosialdemokratene og de liberale finner sammen når det voteres. Det er en av grunnene til at media har lite å skrive om fra EU-parlamentet – og at det er vanskelig å få velgere til å interessere seg for det som foregår der.
Når de tre store partigruppene stadig velger å stå sammen, er en av grunnene at de oppfatter Rådet og til dels Kommisjonen som sine viktigste politiske motstandere. EU-parlamentarikerne utgjør som gruppe de desidert mest føderalistiske i EU-systemet. De fleste av dem fører en stadig kamp for å få flest mulig saker og mest mulig makt lagt til EU-parlamentet – ikke bare i forhold til Rådet der statsrådene fra de 27 medlemsstatene møtes, men også i forhold til de nasjonale parlamentene.
Jo svakere EU-parlamentarikerne føler seg i forhold til de statsrådene som i Rådet ”står fram som nasjonale egoister”, jo mer vil de tre store partigruppene finne hverandre – ifølge CEPS-forskerne. Forskerne frykter også at hvis de tre største partigruppene går tilbake ved valget denne uka, så vil de i enda større grad søke sammen i kampen mot Rådet. En enda fastere ”storkoalisjon” vil gjøre EU-parlamentet – og dermed det EU-politiske spillet – enda mindre interessant både for media og for velgerne.
CEPS-forskerne trekker også fram andre grunner til at interessen for EU-parlamentet er laber.
- Det er ikke noe klart skille mellom de partiene som styrer og de som utgjør opposisjonen.
- Valgene til EU-parlamentene domineres av nasjonale spørsmål – og blir ofte et valg for eller imot den sittende regjeringen i de 27 medlemsland.
De venter at valgdeltakelsen denne uka blir en ny illustrasjon på det demokratiske paradokset ved EU-parlamentet: Jo mer makt parlamentet får, jo flere viktige beslutninger det påvirker, jo mindre interesserer velgerne seg for det som foregår der.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. juni 2009)
656 ulike partilister stiller opp ved valget til EU-parlamentet denne uka. Ut fra erfaringene fra forrige valg vil mye over hundre av partiene komme inn i EU-parlamentet.
Ved valget til EU-parlamentet i 2004 var tallet på medlemsstater økt fra 15 til 25. Nå er de 27, og tallet på språk det oversettes mellom – både skriftlig og muntlig - er økt fra 11 til 23. Da blir det 506 par av språk å koble.
Det var mange som spådde at parlamentet ville ende i babelsk forvirring. I tillegg ville nykommerne ikke uten videre tilpasse seg arbeidsmåtene som vesteuropeiske land hadde etablert.
Det gikk ikke slik. Det som gir struktur til EU-parlamentet er fortsatt partigruppene, ikke de nasjonale delegasjonene. Tallet på partier som er representert i EU-parlamentet er økt fra 90 til 130, men det er fortsatt bare sju partigrupper i EU-parlamentet. Den største har 288 medlemmer, den minste 22.
I salen er medlemmene plassert etter partigruppe – ikke etter nasjon. De nasjonale delegasjonene møtes sjelden og har så godt som ingen betydning i det daglige arbeidet.
Det en frykta, skjedde ikke. Det er konklusjonen i en rapport fra CEPS, Centre for European Policy Studies, en tenketank nært knytta til EU-kommisjonen og til ledende næringslivsmiljøer i Europa:
- EU-parlamentet når fram til beslutninger like raskt som før, faktisk raskere.
- Samholdet innad i partigruppene er ikke undergravd.
- Medlemmene fra de nye medlemsstatene stemmer ikke som nasjonale blokker, men deltar aktivt i sine respektive partigrupper.
Derimot har det skjedd endringer en ikke var forberedt på.
- Stadig flere avgjørelser tas i parlamentskomitéene og ikke i plenum.
- Hvis avgjørelser tas i plenum, skjer det stadig oftere ved førstegangsbehandlingen og uten noen annengangsbehandling måneder seinere etter at saken har vært innom EU-kommisjonen og Rådet for ny behandling. Før utvidelsen ble under 30 prosent av sakene avgjort ved førstegangsbehandlingen. I den siste parlamentsperioden er over 60 prosent av sakene blitt avgjort uten annengangsbehandling.
- Saksbehandlingen byråkratiseres. Det blir så kort taletid i plenumsdebattene (ofte ned til ett minutt) at debattene blir reint rituelle.
- Også i komitéene (med 30-50 medlemmer) skyves den reelle diskusjonen ut av møtene og over til uformell behandling der bare et fåtall personer deltar. I mange saker blir den reelle behandlingen overlatt til saksordføreren som sammen med et par skyggeordførere fra andre partigrupper og kanskje komitélederen forhandler bak lukkede dører med talspersoner for Rådet. Dette hindrer innsyn og binder i praksis opp resten av parlamentskomitéen – og til slutt hele parlamentet. Det som blir det endelige vedtaket, framstår som ”det eneste mulige”.
For mange av partiene østfra var det ikke opplagt hvilken partigruppe de skulle slutte seg til. Det er da også blitt et større politisk og ideologisk mangfold i de fleste partigruppene. Men når det kommer til votering, er ikke partigruppene mer splitta enn før.
På enkelte saksfelt skiller partiene østfra seg likevel ut. Mange av dem vil ha ei klar konfrontasjonslinje overfor Russland. Uansett hvilken partigruppe de har slutta seg til, er de mer markedsliberale og de prioriterer sosiale spørsmål lavere enn partifellene vestfra. Det slo tydelig ut under behandlingen av tjenestedirektivet.
Dette har ført til at det politiske tyngdepunktet i EU-parlamentet ble flytta klart til høyre ved valget i 2004. Det var det store høyrepartiet og høyrepopulistene som fikk styrka stillingen sin i parlamentet etter utvidelsen østover. Samtidig flytta den liberale gruppa seg mer til høyre og dermed vekk fra sosialdemokratene i mange saker.
Dette betyr likevel ikke at en høyre-venstre-akse preger arbeidet i EU-parlamentet. Tvert imot er hovedmønstret at de tre store partigruppene, høyrepartiet, sosialdemokratene og de liberale finner sammen når det voteres. Det er en av grunnene til at media har lite å skrive om fra EU-parlamentet – og at det er vanskelig å få velgere til å interessere seg for det som foregår der.
Når de tre store partigruppene stadig velger å stå sammen, er en av grunnene at de oppfatter Rådet og til dels Kommisjonen som sine viktigste politiske motstandere. EU-parlamentarikerne utgjør som gruppe de desidert mest føderalistiske i EU-systemet. De fleste av dem fører en stadig kamp for å få flest mulig saker og mest mulig makt lagt til EU-parlamentet – ikke bare i forhold til Rådet der statsrådene fra de 27 medlemsstatene møtes, men også i forhold til de nasjonale parlamentene.
Jo svakere EU-parlamentarikerne føler seg i forhold til de statsrådene som i Rådet ”står fram som nasjonale egoister”, jo mer vil de tre store partigruppene finne hverandre – ifølge CEPS-forskerne. Forskerne frykter også at hvis de tre største partigruppene går tilbake ved valget denne uka, så vil de i enda større grad søke sammen i kampen mot Rådet. En enda fastere ”storkoalisjon” vil gjøre EU-parlamentet – og dermed det EU-politiske spillet – enda mindre interessant både for media og for velgerne.
CEPS-forskerne trekker også fram andre grunner til at interessen for EU-parlamentet er laber.
- Det er ikke noe klart skille mellom de partiene som styrer og de som utgjør opposisjonen.
- Valgene til EU-parlamentene domineres av nasjonale spørsmål – og blir ofte et valg for eller imot den sittende regjeringen i de 27 medlemsland.
De venter at valgdeltakelsen denne uka blir en ny illustrasjon på det demokratiske paradokset ved EU-parlamentet: Jo mer makt parlamentet får, jo flere viktige beslutninger det påvirker, jo mindre interesserer velgerne seg for det som foregår der.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. juni 2009)
Valutaunion i krise
Når finansministere utstyrer hverandre med gjensidige tvangstrøyer
Felles valuta – hva er bedre enn det når spekulanter herjer på internasjonale markeder?
Det er ingen tvil om at den store fordelen ved EUs valutaunion er at valutaspekulantene ikke lenger kan kaste seg over 16 nasjonale valutaer. Men er fordelen stor nok til å veie opp ulempene?
Valutaunioner passer best for land som er lik hverandre økonomisk, som utvikler seg noenlunde likt, og som treffes på samme måte og på samme tid av de konjunkturbølgene som kommer. Slik er det på ingen måte i EU.
Konjunkturbølger treffer ulike land ulikt, med ulik styrke, til ulike tidspunkt og med ulike virkninger. Statene vil derfor sjelden være helt i samme fase i forhold til konjunkturbølgene. Og de har sjelden bruk for nøyaktig samme mottiltak.
Dagens krise har økt forskjellene mellom eurostatene. Arbeidsløsheten øker i alle land, men ikke like mye overalt. Handelsbalansen utvikler seg svært ulikt. Noen land har store eksportoverskudd i forhold til resten av EU, andre tjener for lite på eksporten til å kunne betale for importen.
Land i så ulike situasjoner har bruk for ulik økonomisk politikk. Men alle euroland må konkurrere utad med samme euro og må leve med samme rentenivå som i alle andre euroland.
Tyskland har det siste tiåret bedra sin konkurranseevne kraftig i forhold til de fleste andre land i EU, og særlig i forhold til land som Spania, Italia og Hellas.Før valutaunionen ble etablert, ville dette ha blitt kompensert ved at tyske mark hadde steget i verdi i forhold til andre valutaer – enten ved at valutamarkedene hadde sørget for det eller ved vedtak om å devaluere pesetas eller lire.
Slike forskjeller i konkurranseevne kan ikke lenger møtes med nasjonale mottiltak. Penge- og rentepolitikken er felles, og reglene for valutaunionen legger stramme rammer for hvordan statsbudsjettene kan brukes.
Endringer i valutakurser er det smidigste mottiltaket for land som henger etter i økonomisk effektivitet. Når valutakursen ligger fast, vil svakere effektivitet slå ut på andre måter, ved økende arbeidsløshet, ved lønnsnedslag og ved utvandring.
Lønnsnedslag kommer ikke av seg sjøl. De må kjempes i gjennom. Valutaunionen vil i slike situasjoner øke både de nasjonale og de sosiale motsetningene og forsterke forskjellen på "vinnerland" og "taperland" innad i EU.
Dette slår særlig hardt ut når den økonomiske veksten stopper opp – og aller hardest i ei krise som i dag.
Bruttonasjonalproduktet i EU, den samlede produksjonen av varer og tjenester, var i 1.kvartal i år 4,4 prosent lavere enn året før. Industrien er særlig hardt ramma. Industriproduksjonen var i mars så mye som 20 prosent lavere enn ett år tidligere.
Finanskrisa har slått ut i krise for realøkonomien. Hver bedrift som innstiller eller reduserer virksomheten, rammer leverandører. Ringvirkningene kan bli store. Finanskrisa kunne motvirkes ved å pøse penger inn i finanssystemet. Det er langt vanskeligere å finne effektive mottiltak mot krisa i realøkonomien.
Arbeidsløsheten i EU var i mars oppe i 8,1 prosent, i eurostatene var den 8,9 prosent. EU-kommisjonen venter at arbeidsløsheten vil øke til 10,9 prosent som gjennomsnitt for året 2010. Da vil altså hver niende lønnstaker i EU gå arbeidsløs.
Arbeidsløsheten vil ikke være like stor overalt. I Spania er det alt nå over 17 prosent, i Latvia og Litauen er den 16 prosent.
Økt arbeidsløshet setter press på de offentlige finansene. De sosiale utgiftene øker, både til dagpenger og til andre sosiale tiltak. Samtidig går skatteinntektene ned. Det blir mindre rom for alle typer krisetiltak.
Valutaunionen forutsetter at EU-kommisjonen og EUs sentralbank er særlig opptatt av å holde underskuddene lave på de offentlige budsjettene – også i krisetider. Regelverket for valutaunionen krever at underskuddet på statsbudsjettet aldri må være større enn tre prosent av landets bruttonasjonalprodukt.
Blir underskuddet større enn tre prosent, skal det ned raskest mulig. Lykkes ikke det, skal dette landet bøtelegges. Overskrides grensa på tre prosent, skal et beløp som svarer til fjerdeparten av overskridelsen, settes inn på sperra konto i Brussel inntil underskuddet er kommet ned under tre prosent igjen.
I 2008 har ti EU-land sprengt grensa på tre prosent og EU-kommisjonen forbereder såkalte underskuddsprosedyrer mot dem. Neste år regner EU-kommisjonen med at grensa vil sprenges av 21 medlemsland, og for 2010 regner den med at det samlede offentlige underskuddet i EU vil ha økt til 7,3 prosent av bruttonasjonalproduktet.
Når den økonomiske veksten avtar og arbeidsløsheten øker, er det bruk for det økonomene kaller en mer "ekspansiv finanspolitikk": enten bør skattene senkes uten at det kuttes i statsutgiftene - eller så bør statsutgiftene økes uten at skattene økes.
Men i en valutaunion må regjeringene holde hverandre i ei gjensidig tvangstrøye. En regjering som kjører mer ekspansivt enn de andre, får i pose og sekk: lav inflasjon ”i gave” fra sentralbanken og fra dem som strammer mye, økt vekst og sysselsetting ved å stramme lite sjøl - og likevel samme rente som alle andre.
Noe slikt vil andre land ikke finne seg i. Det er skapt et system der EUs finansministere er nødt til å passe på hverandre. I EUs valutaunion må regjeringene holde hverandre i ei gjensidig tvangstrøye.
Euroen ble lansert som en garanti for økonomisk stabilitet og tryggere vekst. Å møte globale nedgangstider med innstramming, er aldri noen snarvei ut av nedgangen. At innstramningen påbys fra Brussel, gjør den ikke mer populær.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. mai 2009
Felles valuta – hva er bedre enn det når spekulanter herjer på internasjonale markeder?
Det er ingen tvil om at den store fordelen ved EUs valutaunion er at valutaspekulantene ikke lenger kan kaste seg over 16 nasjonale valutaer. Men er fordelen stor nok til å veie opp ulempene?
Valutaunioner passer best for land som er lik hverandre økonomisk, som utvikler seg noenlunde likt, og som treffes på samme måte og på samme tid av de konjunkturbølgene som kommer. Slik er det på ingen måte i EU.
Konjunkturbølger treffer ulike land ulikt, med ulik styrke, til ulike tidspunkt og med ulike virkninger. Statene vil derfor sjelden være helt i samme fase i forhold til konjunkturbølgene. Og de har sjelden bruk for nøyaktig samme mottiltak.
Dagens krise har økt forskjellene mellom eurostatene. Arbeidsløsheten øker i alle land, men ikke like mye overalt. Handelsbalansen utvikler seg svært ulikt. Noen land har store eksportoverskudd i forhold til resten av EU, andre tjener for lite på eksporten til å kunne betale for importen.
Land i så ulike situasjoner har bruk for ulik økonomisk politikk. Men alle euroland må konkurrere utad med samme euro og må leve med samme rentenivå som i alle andre euroland.
Tyskland har det siste tiåret bedra sin konkurranseevne kraftig i forhold til de fleste andre land i EU, og særlig i forhold til land som Spania, Italia og Hellas.Før valutaunionen ble etablert, ville dette ha blitt kompensert ved at tyske mark hadde steget i verdi i forhold til andre valutaer – enten ved at valutamarkedene hadde sørget for det eller ved vedtak om å devaluere pesetas eller lire.
Slike forskjeller i konkurranseevne kan ikke lenger møtes med nasjonale mottiltak. Penge- og rentepolitikken er felles, og reglene for valutaunionen legger stramme rammer for hvordan statsbudsjettene kan brukes.
Endringer i valutakurser er det smidigste mottiltaket for land som henger etter i økonomisk effektivitet. Når valutakursen ligger fast, vil svakere effektivitet slå ut på andre måter, ved økende arbeidsløshet, ved lønnsnedslag og ved utvandring.
Lønnsnedslag kommer ikke av seg sjøl. De må kjempes i gjennom. Valutaunionen vil i slike situasjoner øke både de nasjonale og de sosiale motsetningene og forsterke forskjellen på "vinnerland" og "taperland" innad i EU.
Dette slår særlig hardt ut når den økonomiske veksten stopper opp – og aller hardest i ei krise som i dag.
Bruttonasjonalproduktet i EU, den samlede produksjonen av varer og tjenester, var i 1.kvartal i år 4,4 prosent lavere enn året før. Industrien er særlig hardt ramma. Industriproduksjonen var i mars så mye som 20 prosent lavere enn ett år tidligere.
Finanskrisa har slått ut i krise for realøkonomien. Hver bedrift som innstiller eller reduserer virksomheten, rammer leverandører. Ringvirkningene kan bli store. Finanskrisa kunne motvirkes ved å pøse penger inn i finanssystemet. Det er langt vanskeligere å finne effektive mottiltak mot krisa i realøkonomien.
Arbeidsløsheten i EU var i mars oppe i 8,1 prosent, i eurostatene var den 8,9 prosent. EU-kommisjonen venter at arbeidsløsheten vil øke til 10,9 prosent som gjennomsnitt for året 2010. Da vil altså hver niende lønnstaker i EU gå arbeidsløs.
Arbeidsløsheten vil ikke være like stor overalt. I Spania er det alt nå over 17 prosent, i Latvia og Litauen er den 16 prosent.
Økt arbeidsløshet setter press på de offentlige finansene. De sosiale utgiftene øker, både til dagpenger og til andre sosiale tiltak. Samtidig går skatteinntektene ned. Det blir mindre rom for alle typer krisetiltak.
Valutaunionen forutsetter at EU-kommisjonen og EUs sentralbank er særlig opptatt av å holde underskuddene lave på de offentlige budsjettene – også i krisetider. Regelverket for valutaunionen krever at underskuddet på statsbudsjettet aldri må være større enn tre prosent av landets bruttonasjonalprodukt.
Blir underskuddet større enn tre prosent, skal det ned raskest mulig. Lykkes ikke det, skal dette landet bøtelegges. Overskrides grensa på tre prosent, skal et beløp som svarer til fjerdeparten av overskridelsen, settes inn på sperra konto i Brussel inntil underskuddet er kommet ned under tre prosent igjen.
I 2008 har ti EU-land sprengt grensa på tre prosent og EU-kommisjonen forbereder såkalte underskuddsprosedyrer mot dem. Neste år regner EU-kommisjonen med at grensa vil sprenges av 21 medlemsland, og for 2010 regner den med at det samlede offentlige underskuddet i EU vil ha økt til 7,3 prosent av bruttonasjonalproduktet.
Når den økonomiske veksten avtar og arbeidsløsheten øker, er det bruk for det økonomene kaller en mer "ekspansiv finanspolitikk": enten bør skattene senkes uten at det kuttes i statsutgiftene - eller så bør statsutgiftene økes uten at skattene økes.
Men i en valutaunion må regjeringene holde hverandre i ei gjensidig tvangstrøye. En regjering som kjører mer ekspansivt enn de andre, får i pose og sekk: lav inflasjon ”i gave” fra sentralbanken og fra dem som strammer mye, økt vekst og sysselsetting ved å stramme lite sjøl - og likevel samme rente som alle andre.
Noe slikt vil andre land ikke finne seg i. Det er skapt et system der EUs finansministere er nødt til å passe på hverandre. I EUs valutaunion må regjeringene holde hverandre i ei gjensidig tvangstrøye.
Euroen ble lansert som en garanti for økonomisk stabilitet og tryggere vekst. Å møte globale nedgangstider med innstramming, er aldri noen snarvei ut av nedgangen. At innstramningen påbys fra Brussel, gjør den ikke mer populær.
(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 30. mai 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)