onsdag 17. desember 2008

Strid om helsedirektiv

Valgfrihet for pasienter eller et solidarisk offentlig helsevesen?


EUs helsedirektiv ble i oktober sendt ut på høring med høringsfrist 1. desember. Direktivet gir alle EU-borgere samme rett til å oppsøke helsetjenester i alle EU-land.

Det var EF-domstolen som gjennom en serie dommer fra 1998 til 2004 bestemte at slik skal det være - under sterk motstand fra flertallet av EU-regjeringene. Men nå inviteres regjeringene og EU-parlamentet til å gjøre dette prinsippet til en eksplisitt EU-lov. Helsedirektivet er vedtatt som et indre-marked-direktiv, og skal dermed etter forutsetningene inn i EØS-avtalen.


FFO, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, og LHL, Landslaget for hjerte- og lungesyke, stiller seg i hovedsak positive til direktivet fordi det gir større valgfrihet og et bredere tilbud av helsetjenester.

Begge organisasjonene ser likevel at direktivet kan forrykke våre egne helsepolitiske prioriteringer og – slik FFO uttrykker det - ”og dermed utfordre en rettferdig fordeling av helseressursene”. Pasienter som behandles i utlandet vil for eksempel kunne ha behov for etterbehandling og oppfølging. Det vil vanligvis være lite aktuelt i utlandet. Slike pasienter vil da kunne forskyve pasienter som er høyere prioritert her hjemme nedover på ventelistene.

Det er Fagforbundet som er mest skeptisk: ”Retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU, er på kort sikt en fordel for de pasientene som er best til å orientere seg om helsetilbud i andre land. Men fordi styring og budsjettkontroll kan glippe, kan denne retten gjøre det vanskeligere å utvikle et helsevesen som mestrer de vanskelige avveiningene av hvilket helsetilbud som i det lange løp er til fordel for befolkningen, og ikke minst hvilke prioriteringer som vil ivareta et solidarisk offentlig helsevesen.”

Fagforbundet konkluderer med at helsetjenester aldri må bli en handelsvare og at direktivet ikke ivaretar det som skal til for å opprettholde nasjonale helsesystem.


Hvis helsedirektivet godtas av regjering og Storting, plikter Norge å betale for helsetjenester i andre EU- og EØS-land hvis det dreier seg om behandling som en har krav på etter norsk lov. (Art. 6.1) Det må betales minst så mye som det ville kosta om behandlingen fant sted i Norge, men ikke mer enn hva behandlingen faktisk har kosta. (Art. 6.2)

Dette innebærer at pasienten må ta den økonomiske risikoen for at behandlingen ute kommer til å koste mer enn den ville gjøre hjemme. Opplegget er dessuten slik at pasienten sjøl må betale for helsetjenester utenlands og deretter få pengene tilbake fra trygdesystemet i hjemlandet. Dette betyr at de som i størst grad vil kunne dra nytte av direktivet, er de som har godt om penger og som har lettest for å orientere seg om helsetilbud utenlands.

Mange av høringsuttalelsene reagerer derfor på at direktivet øker de sosiale ulikhetene i helsepolitikken. Både FFO og LHL. krever at regningen for en helsetjeneste utenlands ikke dekkes av pasienten men sendes direkte til det norske helsevesenet.

Dette vil klart være en fordel for norske pasienter, men vil samtidig øke omfanget av helsebehandling utenlands med de vridningseffektene det kan få på det samlede helsetilbudet for oss i Norge. Den som slåss for pasientenes interesser, kan ikke få i pose og sekk: både enklest mulige ordninger for helsebehandling utenlands og et norsk helsevesen som makter den vanskelige utfordringen med å prioritere mellom behandlingstilbud på betryggende vis.


Både FFO og Fagforbundet er redd for at kommersielle helseaktører vil kunne ”skumme fløten” ved å tilby helsetjenester for enkle uprioriterte helseproblem. Dermed kan det skje en vridning i det samlede helsetilbudet vekk fra de prioriteringene som er gjort nasjonalt.

Fagforbundet er også opptatt av at direktivet kan føre til uheldige vridninger mellom høykostland og lavkostland. Få pasienter fra lavkostland vil oppsøke helsetjenester i høykostland siden de bare vil få refundert det som behandlingen ville ha kosta i hjemlandet. Samme uro markeres i høringsuttalelsen til arbeidsgiverorganisasjonen Spekter som blant annet omfatter helseforetakene våre.

Spekter begrenser seg for øvrig til å stille en serie med utfordringer som Regjeringen må avklare, som for eksempel:
- Hvordan kan den nasjonale friheten til å fremme helsetilbudet forenes med felles standarder?
- Hvordan unngå at rike land legger beslag på behandlingskapasitet i fattige land?
- Hvordan kan utvidede pasientrettigheter balanseres mot kostnadskontroll?


Direktivet forutsetter at kostnadene ved helsetjenester må kunne sammenliknes fra land til land. Ellers vil det ikke være mulig å vite hva det nasjonale trygdesystemet skal betale for helsetjenester i andre land. Ikke alle medlemsland har satt priser på alle de helsetjenestene som da kan bli aktuelle. Men det er en forutsetning for at direktivet skal kunne fungere. Alle land må derfor lage et prissystem for helsetjenester ” basert på objektive, ikke-diskriminerende kriterier som er kjent på forhånd”. (Art. 6.4)
Hvordan det skal skje, er mange av høringsuttalelsene i stor tvil om.

Fagforbundet mener at direktivet kan føre til sosial dumping når det utvikles ”et europeisk helsemarked basert på markedsøkonomiske prinsipper”. I kampen for å begrense de samlede helseutgiftene kan regjeringer komme til å spekulere i at noen helsetjenester kan kjøpes billigere utenlands – samtidig som konkurransen på tvers av grenser kan svekke lønns- og arbeidsvilkår også innenlands.


Valgfrihet for pasienter eller et solidarisk offentlig helsevesen?


Strid om helsedirektiv

EUs helsedirektiv ble i oktober sendt ut på høring med høringsfrist 1. desember. Direktivet gir alle EU-borgere samme rett til å oppsøke helsetjenester i alle EU-land.

Det var EF-domstolen som gjennom en serie dommer fra 1998 til 2004 bestemte at slik skal det være - under sterk motstand fra flertallet av EU-regjeringene. Men nå inviteres regjeringene og EU-parlamentet til å gjøre dette prinsippet til en eksplisitt EU-lov. Helsedirektivet er vedtatt som et indre-marked-direktiv, og skal dermed etter forutsetningene inn i EØS-avtalen.


FFO, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, og LHL, Landslaget for hjerte- og lungesyke, stiller seg i hovedsak positive til direktivet fordi det gir større valgfrihet og et bredere tilbud av helsetjenester.

Begge organisasjonene ser likevel at direktivet kan forrykke våre egne helsepolitiske prioriteringer og – slik FFO uttrykker det - ”og dermed utfordre en rettferdig fordeling av helseressursene”. Pasienter som behandles i utlandet vil for eksempel kunne ha behov for etterbehandling og oppfølging. Det vil vanligvis være lite aktuelt i utlandet. Slike pasienter vil da kunne forskyve pasienter som er høyere prioritert her hjemme nedover på ventelistene.

Det er Fagforbundet som er mest skeptisk: ”Retten til å oppsøke helsetjenester hvor som helst i EU, er på kort sikt en fordel for de pasientene som er best til å orientere seg om helsetilbud i andre land. Men fordi styring og budsjettkontroll kan glippe, kan denne retten gjøre det vanskeligere å utvikle et helsevesen som mestrer de vanskelige avveiningene av hvilket helsetilbud som i det lange løp er til fordel for befolkningen, og ikke minst hvilke prioriteringer som vil ivareta et solidarisk offentlig helsevesen.”

Fagforbundet konkluderer med at helsetjenester aldri må bli en handelsvare og at direktivet ikke ivaretar det som skal til for å opprettholde nasjonale helsesystem.


Hvis helsedirektivet godtas av regjering og Storting, plikter Norge å betale for helsetjenester i andre EU- og EØS-land hvis det dreier seg om behandling som en har krav på etter norsk lov. (Art. 6.1) Det må betales minst så mye som det ville kosta om behandlingen fant sted i Norge, men ikke mer enn hva behandlingen faktisk har kosta. (Art. 6.2)

Dette innebærer at pasienten må ta den økonomiske risikoen for at behandlingen ute kommer til å koste mer enn den ville gjøre hjemme. Opplegget er dessuten slik at pasienten sjøl må betale for helsetjenester utenlands og deretter få pengene tilbake fra trygdesystemet i hjemlandet. Dette betyr at de som i størst grad vil kunne dra nytte av direktivet, er de som har godt om penger og som har lettest for å orientere seg om helsetilbud utenlands.

Mange av høringsuttalelsene reagerer derfor på at direktivet øker de sosiale ulikhetene i helsepolitikken. Både FFO og LHL. krever at regningen for en helsetjeneste utenlands ikke dekkes av pasienten men sendes direkte til det norske helsevesenet.

Dette vil klart være en fordel for norske pasienter, men vil samtidig øke omfanget av helsebehandling utenlands med de vridningseffektene det kan få på det samlede helsetilbudet for oss i Norge. Den som slåss for pasientenes interesser, kan ikke få i pose og sekk: både enklest mulige ordninger for helsebehandling utenlands og et norsk helsevesen som makter den vanskelige utfordringen med å prioritere mellom behandlingstilbud på betryggende vis.


Både FFO og Fagforbundet er redd for at kommersielle helseaktører vil kunne ”skumme fløten” ved å tilby helsetjenester for enkle uprioriterte helseproblem. Dermed kan det skje en vridning i det samlede helsetilbudet vekk fra de prioriteringene som er gjort nasjonalt.

Fagforbundet er også opptatt av at direktivet kan føre til uheldige vridninger mellom høykostland og lavkostland. Få pasienter fra lavkostland vil oppsøke helsetjenester i høykostland siden de bare vil få refundert det som behandlingen ville ha kosta i hjemlandet. Samme uro markeres i høringsuttalelsen til arbeidsgiverorganisasjonen Spekter som blant annet omfatter helseforetakene våre.

Spekter begrenser seg for øvrig til å stille en serie med utfordringer som Regjeringen må avklare, som for eksempel:
- Hvordan kan den nasjonale friheten til å fremme helsetilbudet forenes med felles standarder?
- Hvordan unngå at rike land legger beslag på behandlingskapasitet i fattige land?
- Hvordan kan utvidede pasientrettigheter balanseres mot kostnadskontroll?

Direktivet forutsetter at kostnadene ved helsetjenester må kunne sammenliknes fra land til land. Ellers vil det ikke være mulig å vite hva det nasjonale trygdesystemet skal betale for helsetjenester i andre land. Ikke alle medlemsland har satt priser på alle de helsetjenestene som da kan bli aktuelle. Men det er en forutsetning for at direktivet skal kunne fungere. Alle land må derfor lage et prissystem for helsetjenester ” basert på objektive, ikke-diskriminerende kriterier som er kjent på forhånd”. (Art. 6.4)
Hvordan det skal skje, er mange av høringsuttalelsene i stor tvil om.

Fagforbundet mener at direktivet kan føre til sosial dumping når det utvikles ”et europeisk helsemarked basert på markedsøkonomiske prinsipper”. I kampen for å begrense de samlede helseutgiftene kan regjeringer komme til å spekulere i at noen helsetjenester kan kjøpes billigere utenlands – samtidig som konkurransen på tvers av grenser kan svekke lønns- og arbeidsvilkår også innenlands.


(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 12. desember 2008)

søndag 7. desember 2008

Farefull banksparing

Skattekonkurranse er bra, men ikke konkurranse om best innskuddsgaranti


Gjennom EØS kan EU komme til å gjøre banksparing mer utrygt enn før for norske innskytere. Den norske staten har siden 1995 garantert alle sparebeløp opp til 2 millioner kroner dersom en bank skulle gå konkurs. Så høye garantibeløp ser det ikke ut til at EU vil godkjenne.

Finansministrene i EU har vedtatt å øke dekningen av bankinnskudd til 50.000 euro umiddelbart og til 100.000 euro i slutten av 2011. Med dagens kurs svarer det til henholdsvis 450.000 og 900.000 kroner.

EU har til nå hatt et minstenivå på 20.000 euro – eller rundt 220.000 kroner. Dette minstenivået ble satt av et EU-direktiv fra 1994 og er i dagens finanskrise et provoserende lavt nivå. Mange land har hatt høyere innskuddsgarantier, men ingen har vært i nærheten av det norske nivået.

Det som kan ramme norske innskytere, er at finansministrene går inn for at en innskuddsgaranti på 100.000 euro skal totalharmoniseres. Ingen land skal kunne ha et lavere garantibeløp, og ingen skal heller kunne ha et høyere.

Det betyr at innskudd over 900.000 kroner ikke kan dekkes av noen statsgaranti. I følge Aftenposten fins det 100.000 slike innskytere i Norge. De er åpenbart ikke av de fattigste blant oss, men til enhver tid har nok noen av nettopp solgt en leilighet eller et hus for å kjøpe noe annet i løpet av kort tid.


EU-parlamentet skal behandle forslaget fra finansministrene 15. Desember. Hvis parlamentet fatter samme vedtak som finansministrene, vil vi stå overfor et EU-direktiv som etter forutsetningene skal inn i EØS - hvis vi ikke reserverer oss mot dette direktivet.

Faren for norske innskytere er ikke akutt. Totalharmoniseringen skal først innføres i løpet av 2011 og mye kan skje innen den tid. Det står for eksempel i direktivet at EU-kommisjonen innen utløpet av 2009 skal vurdere både om garantinivået skal være på 100.000 euro fra 2012 og om det er nødvendig å totalharmonisere dette garantinivået.

Ingen aner i dag hvor lenge finanskrisa vil vare, hvilket omfang den vil få og hvor brutalt den vil ramme banksystemet i Europa. Det kan hende at rammene for innskuddsgarantien må økes betraktelig for å opprettholde tilliten til banksystemet – og det kan hende at garantiordningene bryter sammen fordi statene ikke klarer å finansiere dem.


Det var Irland som satte det hele i gang. Den irske regjeringen vedtok å øke garantiene for innskudd i de største irske bankene. Det førte til at mange innskytere flytta innskuddene sine fra britiske til irske banker, og det førte til at flere land økte garantibeløpene sine.

Allerede 8. oktober vedtok for eksempel Sverige å øke sin innskuddsgaranti fra 250.000 til 500.000 svenske kroner.

Den danske regjeringen vil ha en totalharmonisering av innskuddsgarantiene innad i EU men er redd for at garantien skal bli for god. Den må ikke bli så god at folk ”mister sin aktpågivenhet”. Men pensjonssparing må det gis full dekning av.

Det sies i EU-vedtaket at en må respektere de vedtak som medlemsland har gjort om at pensjonssparing skal dekkes fullt ut. Men her råker en fort ut i juridiske villnis, for med så mange ulike spareformer som tilbys i dag, er det på ingen måte opplagt hva som er pensjonssparing og hva som ikke er det i de enkelte EU-land.


Den finske regjeringen har vært skeptisk til å øke garantien helt opp til 100.000 euro. En garanti som ”klart overskrider de gjennomsnittlige bruttoinntektene” er mer et vern av investorer enn av forbrukere. Økes garantien til et så høyt nivå, betyr det også forskjellsbehandling i forhold til andre spareformer som for eksempel i aksjefond og andre investeringsfond, mener den finske regjeringen.

Slike debatter har gått på kryss og tvers mellom EU-regjeringene de siste ukene.



Dette opplegget for å harmonisere innskuddsgarantiene står i sterk kontrast til hva EU har oppnådd med å harmonisere skatter og avgifter.

Land med høyt skattenivå provoseres når naboland har lavere satser på moms og lavere skattlegging av bedrifter, formuer og inntekter. Irland har lenge hatt en bedriftsskatt på 12,5 prosent, langt under halvparten av nivået enn ellers i Vest-Europa og har av den grunn trukket til seg betydelige investeringer og høyteknologiske arbeidsplasser.

Slike forskjeller i skattenivå har det blitt særlig mye av etter utvidelsen av EU østover. Land som Tyskland og Sverige presser derfor på for å innføre minsteregler for slike skatter og avgifter.

Men EU-traktaten beskytter dem som driver denne formen for skattekonkurranse. EU har ingen kompetanse til å fatte vedtak på skatteområdet og vedtak om skatter og avgifter kan derfor bare fattes med enstemmighet.

Tilhengerne av lave skatter kan derfor boltre seg fritt innen ideologien om at skattekonkurransen er sunn, at lav skatt på bedrifter, formuer og inntekter fører til livskraftige bedrifter og slanke, effektive statsapparater – og til fordel for hele EU.



Det eneste EU har fått til på skatteområdet, er noen nedre grenser for hvor lav momsen kan være. Hovedregelen er at momsen må være på minst 15 prosent. I praksis varierer momsen mellom 15 prosent i Storbritannia, Luxemburg og på Kypros og opp til 25 prosent i Sverige og Danmark.

Uenigheten er særlig stor når det gjelder selskapsskatten. Den varierer fra 7 prosent på Malta, 10 prosent på Cypros, 15 prosent i Latvia, Litauen og Bulgaria til mellom 30 og 38 prosent i Storbritannia, Spania, Frankrike, Italia og Tyskland. I Norge, Sverige og Danmark er den 28 prosent.

Siden utvidelsen av EU i 2004 har sju av de “gamle” EU-land redusert satsene sine. Det har ført til at det er EU som leder an i det globale kappløpet om å redusere satsene for selskapsskatten, fastslår KPMG i en undersøkelse fra 2007.

Men et kappløp om best mulig innskuddsgaranti ser det ikke ut til at EU vil ha noe av.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 6. desember)

torsdag 4. desember 2008

Medbestemmelse svekkes

Friere flyt av arbeidsplasser med forslaget til SPE-selskap


EU-kommisjonen syns fortsatt det er for få firma som har virksomhet i mer enn ett EU-land. For fire år sia innførte EU en ordning med ”europeiske selskap”, såkalte SE-selskap, spesialsydd for slike firma. Men slike SE-selskap måtte være både børsnoterte og store, med en aksjekapital på minst 120.000 euro.

EU-kommisjonen er særlig bekymra fordi så få små og mellomstore bedrifter verken slår seg sammen på tvers av grenser eller etablerer filialer i andre land. Det er 23 millioner slike små og mellomstore bedriftene i EU. De utgjør 99 prosent av alle bedrifter og har 97 millioner ansatte. Det er 70 prosent av arbeidstakerne i EU.

Da er det ynkelig at bare fem prosent av dem har virksomhet i mer enn ett land – mener EU-kommisjonen.

For å bøte på dette la EU-kommisjonen i august fram et forslag til forordning som vil innføre en ny type ”europeisk aksjeselskap” beregna på det som kalles små og mellomstore bedrifter. Det stilles likevel ikke noe tak på hvor stort et selskap kan være. Derimot er det en forutsetning at selskapet ikke er børsnotert..

De nye aksjeselskapene forkortes til SPE (Societas Privata Europea) og blir rett og slett et alternativ til vanlige aksjeselskap som dannes etter nasjonale lover i det enkelte land. For det er heller ikke noen forutsetning at et SPE-selskap opererer i mer enn ett land.

Et viktig formål med forslaget er at det skal bli enklere å opprette et aksjeselskap. Aksjekapitalen trenger for eksempel ikke være mer enn én euro. Det er et kraftig brudd på det som har vært gjengs krav til aksjekapital i de enkelte EU-land – da bortsett fra i Storbritannia som har satt kravet nettopp til én euro. Gjennomsnittlig ligger krava på rundt 10.000 euro i vestlige EU-land og rundt 4.000 euro i østlige. I Norge trengs det en aksjekapital på 100.000 kroner for å stifte et aksjeselskap.

Hvis forslaget til forordning vedtas, betyr det at det for eksempel i Tyskland blir tre muligheter: Det kan dannes aksjeselskap etter tysk lov, det kan dannes SPE-selskap etter reglene i det nye EU-forslaget, og det kan dannes SE-selskap hvis selskapet er børsnotert og har virksomhet i flere EU-land.


Et viktig formål er at det skal være enklere å flytte virksomheten til andre land, flytte hovedkontoret til et annet land, fusjonere med selskap i andre land. Det oppnås fordi et SPE-selskap ikke trenger å forholde seg til 27 ulike nasjonale regelverk når det gjelder det viktigste lovgrunnlaget for virksomheten.

EF-domstolen har fastslått at et selskap kan være registrert i et annet land enn der selskapet har sin hovedvirksomhet. Det følges opp av forslaget til SPE-forordning. Et SPE-selskap kan være registrert i ett land, ha hovedkontoret i et annet og ha sin virksomhet og de fleste ansatte i et tredje.

Dette har ført til bekymring for at det fremme sosial dumping og regelshopping. Et konsern med virksomhet i mange land følger naturligvis nøye med på hva slags lønninger og arbeidsvilkår som godtas i de enkelte land, hva slags skatteregler som fins og hvor effektive offentlige tilsyn er når en skal avgjøre hvor virksomheten skal foregå, hvor den skal utvides og hvor den skal bygges ned.

Det har også vært bekymring for det lave kravet til aksjekapital. Det kan utløse mange lettvinte selskapsdannelser og kan virke lite betryggende på alle som skal ha noe med slike selskap å gjøre.


Alle slike bekymringer avvises av EU-kommisjonen i en utredning av hvordan SPE-selskap kan komme til å fungere. (Feasibility Study of a European statute for SMEs) Derimot er utredningen prisverdig klar på det punktet som plager fagbevegelsen i mange land mest – frykten for at regelverket kan brukes til å vri seg unna ordninger for medbestemmelse for de ansatte.

Reglene for medbestemmelse varierer sterkt fra land til land. I Sverige skal ansatte ha representant i styret for selskap med mer enn 25 ansatte. I Danmark er grensa satt ved 35 ansatte, i Tsjekkia og Slovakia ved 50 ansatte, i Nederland ved 100 ansatte, i Ungarn ved 200 ansatte, i Tyskland og Slovenia ved 500 ansatte og i Luxemburg ved 1000 ansatte. I Norge er terskelen satt til 30 ansatte.

Etter forslaget til forordning skal reglene for medbestemmelse følge reglene i det landet der SPE-selskapet er registrert. Men et viktig trekk ved forordningen er at den gjør det svært enkelt for et SPE-selskap å flytte registreringen til et annet land. Det betyr at et SPE-selskap kan spekulere i å registrere seg i et land uten regler om medbestemmelse for de ansatte - eller bestemme seg for å omregistrere seg til et slikt land. Da hjelper det ikke om virksomheten for øvrig foregår i land der de ansatte har gode ordninger for medbestemmelse.

Ett forbehold tas likevel i forslaget til forordning. Hvis et SPE-selskap flytter registreringen til et land med svakere – eller ingen - ordning for medbestemmelse, skal det forhandles om hvordan medbestemmelsen skal organiseres dersom minst tredjeparten av de ansatte bor i det landet der selskapet har vært registrert. Hvis forhandlingene ikke fører fram til noen avtale i løpet av ett år, fortsetter den tidligere ordningen for medbestemmelse.


EU-kommisjonen erkjenner at dette kan føre til at ordninger for medbestemmelse svekkes, men ”eksessiv proaktiv harmonisering innført autoritært” er det ikke politisk ryggdekning for i EU. Og i tillegg er forholdet mellom ledelse og ansatte i små selskap så tillitsfullt at formelle ordninger for medbestemmelse ikke trengs!

Det kan ha lange utsikter med å få vedtatt denne forordningen. Den fremmes med hjemmel i artikkel 308 i EU-traktaten. Det er den såkalte ”gummiparagrafen” som må brukes når det skal vedtas en EU-lov som ikke har konkret traktathjemmel. Men da må vedtaket være enstemmig i EU-rådet. EU-kommisjonen må ha drevet et godt forarbeid hvis det skal gå glatt i denne saken.

(Artikkelen ble trykt i Klassekampen lørdag 29. november)